tenk metaforisk

jeg vil starte med de siste minuttene, ingen trenger stammingen som oppstod da jeg forsøkte å fortelle at jeg liker deg, men at jeg må være forsiktig nå, ingen trenger usikkerheten min, jeg vil slette det siste jeg hørte meg selv si, hvordan du trakk hånda tilbake og den anstrengte latteren, slette flakkingen med blikket, de mange variasjonene av pinlig stillhet, og så fortsette; ingen grunn til å stoppe her, delete delete delete gjennom hele livet, jeg sletter min fars begravelse, jeg sletter sykdommen, kreftcellene som spredte seg i kroppen, jeg sletter redselen, smerten, ensomheten, stemmen hans når han fortalte at han skulle dø, jeg fjerner 17. mai 1996 fra hendelsesforløpet, øyeblikket da han rakk meg pinneisen og jeg glapp taket i ballongsnoren, vekk med det, bort med hvordan jeg stod igjen på bakken og så ballongen fly avgårde, høyt, over taket på kiosken, forbi trekronene som et rødt ansikt, opp mot skyene, jeg sletter det, bursdagene, oppveksten, syklingen i nedoverbakker, lukten av naboens syriner, blygheten som har holdt meg tilbake, det første kysset, de siste tankene, ingen grunn til å huske dette; alt av eksistens flyttet til søppelkassen på en datamaskins harddisk

huset er et monument over hvem som bodde i det;
treverket har skifta farge, blitt mørkere
veggene ligner skygger av seg selv og
vindusrutene gjenspeiler tiden i fysisk form

det rommer et vakuum
større enn sitt eget kvadrat

 -

I midten av neste måned reiser jeg til Tromsø for å delta på forfatterstudiets første samling. Det blir fint å være med andre som skriver igjen, lære noe nytt, snakke med folk som leser. Jeg tror kanskje jeg har holdt det jeg skriver litt for lenge for meg selv. Det er lenge siden jeg delte en tekst med noen og lot dem vurdere den, det har blitt så personlig. Jeg sitter med et åpent word-dokument og sletter alt jeg skriver, jeg blir ikke fornøyd, gir opp og går ut istedet, finner en vindusplass i toget, ser ut på landskapet som forsvinner, hører på "Indianer" av Kent og tenker at dette er min sang, akkurat sånn er det. Jeg er så klisjéfull, jeg går i alle fellene, alt jeg skriver er fosterstillingstekster. Og jeg venter bare på at det skal gå over. Jeg venter på at det ikke skal gjøre så vondt å skrive, jeg venter på at savnet skal bleikne, jeg venter på at jeg skal klare å samle meg igjen, jeg venter på at jeg skal begynne å drømme om noe som ikke allerede har vært. Sangen går over i en annen uten at jeg merker det, og jeg tenker: dette, dette er min sang, akkurat sånn er det.

Jeg savner ham mest når jeg er glad, når jeg har noe å fortelle, hvis jeg får til ting han hadde tro på at jeg ville klare. Alt annet er bare tetthet, komprimerte tomrom. Som å stå foran det samme vinduet dag etter dag og vente, ikke se noe på grunn av eksosen som skitner til ruta og farger glasset grått, stå her og vente, hele tida vente, mens veggene sakte trekkes mot hverandre, lukker meg inne.

Det er historien om hvordan tungsinnet man trodde man var alene om, liksom ved en livredningsaksjon man ikke visste at man behøvde, finner frem til det store tungsinnet der ute og dermed trer inn i en sammenheng der alt dette kan artikuleres.

- Dirty Things, Stig Sæterbakken

(hvis jeg ikke husker helt feil, det er en stund siden jeg leste boka og skrev ned sitatet, var det opplevelsen av å oppdage Joy Division for første gang han sikta til).

jeg klipper tornene av rosestilkene

plukker døden vekk fra vinduskarmen

jeg legger drømmene i lake, gror skall

til beskyttelse

dette er livslinjene, det som kommer

og månedene renner gjennom glipene

i fasaden

og tornene klistrer seg fast

til minnet

Jeg har billett til Kent på Rockefeller tjuefemte mai, men jeg har ingen å dra med, det er ingen som hører på Kent blant mine venner. Jeg trenger en Kentvenn. En som vil ligge på gulvet med meg, drikke vin, synge med til de svenske tekstene, en som vil snakke om universet: Det faller ting ned fra himmelen og ingen bryr seg. Det faller mennesker ned fra takene på høye bygninger og ingen veit hvem de er. Det er alltid noen som klarer å ikke bli sett, alltid noen som lever livene sine i skyggen av andre.

Jeg hører på Joy Division og jeg har for mange minner knytta til denne sangen (hvis jeg holder hånda opp foran ansiktet kan jeg telle dem jeg har mista på fingrene, lukke dem inn i håndflata). Jeg får meldinger og veit ikke hvordan jeg skal svare. Skjermen på mobilen er knust, jeg har mista den i bakken utallige ganger, jeg leser mellom sprekkene. Dette er et nødbluss, skriver jeg. Jeg trykker ikke på send. Jeg faller jeg også. Det er ikke så mye som gir mening. Vi kunne gått på Kent-konsert. Eller snakka om tyngdekrafta.

Jeg skriver fordi det er en annen måte å skape avstand mellom meg og det som gjør vondt, en måte å fjerne meg selv fra det virkelige, som om jeg var en tilskuer, kunne få være tilskuer for alltid. For hver setning blir det litt mindre mitt og mer noe annet. Likevel er det alltid en viss fare for at jeg-personen har for mye av Eirin i seg, at han fyren hun flytter inn hos er en kvalmende blanding av dem jeg sjøl har rota meg bort i. Noe av dysfunksjonaliteten i forholdet dems, noe ved den vedvarende skuffelsen i blikket hans og det konstante savnet i henne: Tenk om jeg skriver mitt eget liv, blir jeg redd. Hvordan ble han så lik bildet jeg har av ham jeg prøver å glemme, hvordan fikk hun de samme tankene som jeg hadde, hvorfor mista hun en pappa? Det er en form for sannhet i løgnen.

Men denne bloggen trenger vel noe positivt også, så jeg vil fortelle at jeg fikk en mildt sagt overraskende telefon på tirsdag. Jeg har blitt kåra til årets TrafoTalent. Ikke bare har juryen skrevet en utrolig motiverende begrunnelse, men jeg får også et kunststipend på femtentusen kroner. Det var så mange andre bidrag og jeg visste ikke at jeg var med i noen konkurranse engang, så jeg er fortsatt ganske forvirra (og takknemlig, herregud!).

Jeg har begynt å skrive i en liten notatbok, jeg skriver i den når jeg sitter på bussen, på toget, på trikken. Når jeg venter på deg på kafé, i minuttene før du kommer, når jeg tror du kanskje har glemt avtalen, at du ikke kommer likevel, da skriver jeg, når jeg legger merke til støyet rundt meg, alle menneskene, stemmene som går over i hverandre, klirringen i bestikk, latteren og ropingen og hendene som stryker over bar hud. Jeg tar den med overalt og jeg veit ikke hvorfor jeg har blitt så redd for å miste den, veit ikke om det skremmer meg mest at noen kan komme til å lese det jeg har skrevet eller at ingen kommer til å gjøre det. 

Det er søndagsruter og jeg skal ta den første bussen som går, tre minutter over elleve. Det er bare jeg som venter, ingen andre som skal noen steder, på hele terminalen er det bare jeg. Kiosken er stengt, det er gitter foran vinduene og digitalklokka på skjermen over skiltet hvor det står "plattform A" har slutta å virke. Den står stille på 03.47 og jeg lurer på hvor lenge den har vært sånn, om noen har lagt merke til det eller om alle som kommer hit tenker på andre ting. Det har begynt å snø igjen, tunge flak som daler ned og smelter når de treffer bakken. Jeg ser opp, opp, helt til jeg blir svimmel av å følge med. På hotelltaket på den andre sida av gata har en flokk fugler samla seg. De sitter der og kanskje er det noe de venter på, kanskje er det noe de veit.

Bussjåføren kjenner meg igjen, han tror vi var naboer en gang på nittitallet og spør hvordan det går med foreldra mine. Fint, sier jeg, det går fint med dem. Han nikker, lurer på om jeg var for liten til å huske at vi pleide å grille i hagen hans om sommeren. Han har begge henda på rattet, tapper en takt med den ene. Kanskje er han en sånn som alltid banker den samme rytmen på dører slik at folk kjenner det igjen og veit at det er han som står utafor før de åpner. Og faren din, hva driver han med om dagen? Nei, du veit, sier jeg og får en sjanse til å bytte plass når han stopper for å slippe inn flere passasjerer. Jeg setter meg helt bakerst, lener hodet mot vinduet. Det er noe med dette landskapet, trærne som står der de har stått hele tida, fjellene og husa og den gamle brua som ble tagga ned for noen år siden. Tida står stille her.

I setene foran meg sitter to eldre damer. De diskuterer noe statsministeren har sagt på tv, jeg overhører alt de sier, klarer ikke stenge stemmene deres ute. Håret mitt lukter røyk. Jeg samler det i en hestehale, prøver å ikke tenke på at det ser rart ut, at jeg alltid har sett rar ut med hestehale. Etter en stund tar jeg fram mobilen, jeg slår nummeret hans uten å tenke meg om, skal til å trykke på den grønne tasten og ringe når jeg kommer på at det er meningsløst. De to damene snakker videre om statsministeren, om kongefamilien, om barnebarna som har begynt på skolen og jeg tenker at hvis jeg tørker vekk tårene før noen rekker å se dem er det ikke som om jeg sitter på bussen og gråter.

P for pappa. Jeg har ikke sletta ham. Han er der fortsatt, lagra under "p". Det gir meg følelsen av at han når som helst kan dukke opp på mobilskjermen, at ingenting har skjedd, alt er som før og snart ringer han fordi han har noe å fortelle, han vil vite om jeg har det fint, om det går bra med meg, han vil høre hva jeg har å si om forsida på Klassekampen og "kommer du ikke hjem snart?".

jeg hører på Billy Holiday
forteller tilfeldige folk jeg møter om deg
de sier at da har jeg alliert meg med en sterk dame
og jeg nikker, spør om de skjønner
hva jeg egentlig mener

Om kvelden leser jeg "Tiden det tar" i senga. Hadde jeg skrevet like bra som Hanne Ørstavik hadde alt vært i orden, da hadde det ikke gjort noe, ingenting hadde gjort noe om jeg bare kunne skrive sånn. Men jeg gjør ikke det, langt ifra, og jeg sovner med linsene på, det svir når jeg våkner.

Føttene er tunge, ryggen er tung og hodet er tungt. Jeg ser meg om i rommet, orker ikke reise meg og tar en slurk av vannet i glasset som har stått der siden kvelden før. Det er lunka og smaker slik jeg forestiller meg at gamle mennesker smaker i munnene sine.

Jeg går i en dagligvareforretning, den eneste som er åpen i påsken, går forbi radene med hermetikkbokser, hyllene med sjokolader og bordet hvor frukt og grønnsaker ligger. Alt er trangere i denne butikken, vi smyger forbi hverandre med de røde handlekurvene, trekker helt inntil stativene med varer hvis noen streifer oss.

På parkeringsplassen utafor står en nabo og snakker med ei som var lærer på ungdomsskolen. Han gestikulerer ivrig og jeg hører henne samtykke. Hun pleide å komme etter meg ned trappa når jeg skulka mattetimene og nå prøver jeg å snike meg forbi dem, jeg går så fort jeg kan med blikket festa på asfalten.

Når jeg kommer hjem legger jeg merke til at det fortsatt står pappas navn over ringeklokka ved døra. Det er håndskriften hans og jeg husker dagen han skrev det, sommeren for et par år siden.

Jeg får ikke puste, jeg tenker på Johan Harstad, tenker at jeg bare skal trekke pusten og puste ut, gjenta ved behov, trekke pusten og åpne døra. Men det er jo ikke sånn det fungerer, det er ikke bare å trekke pusten. Først må man få hjernen til å sende signaler til resten av kroppen, så går det mer eller mindre av seg selv. Det krever en enorm konsentrasjon å få hjernen min til å gjøre det nå.

Jeg bestemmer meg for å snu og gå rundt huset istedet, gjennom hagen, og jeg klatrer over rekkverket, opp på balkongen, får spindelvev i ansiktet når jeg presser meg gjennom buskene. Helvete, sier en stemme inni meg, faen i helvete. Våren har så vidt begynt og allerede er det edderkopper overalt. Jeg børster det vekk i panikk men det blir ikke borte, det tar ikke slutt, det er overalt og så snart jeg har fått det av klærne er det tilbake igjen.

I glasset på kjøkkenskapsdøra ser jeg konturene av ansiktet mitt. Lyset får det til å se ut som om blikket forsvinner inn i kraniet. To mørke hull og jeg husker mormor som pleide å advare om at jeg kom til å miste øynene hvis jeg ikke spiste opp maten. Jeg fyller en kopp med kaldt vann, drikker, fyller den på nytt.

Stadig stiller jeg meg selv dette spørsmålet: Når skal alt gå tilbake til det normale? Jeg venter og venter, sånn man venter på noen som ikke dukker opp, og sakte men sikkert går det opp for meg at ingenting blir slik det var, alt går alltid over i noe annet.

Så midt oppe i alt kaoset jeg befinner meg i for tida, midt oppe i alt som rakner og flyter utover, som forsvinner, er dette mitt (kanskje håpløse) førsøk på å huske det som ikke forandrer seg så mye, det som holder seg og er stabilt:

1. Jeg liker A home at the end of the world. Jeg så den i går, for å være sikker, og selv om jeg har blitt eldre, selv om jeg iløpet av disse årene sikkert har sett den femten ganger, liker jeg den ennå. Den gir meg fortsatt den samme følelsen.

"To be perfectly frank, you don't quite look like yourself. And if you walk around looking like someone other than who you are, you could end up getting the wrong job, the wrong friends, who knows what-all. You could end up with somebody else's life."

*

2. Tor Ulven er fortsatt den mest mystiske mannen jeg veit om. Jeg skulle ønske jeg kjente ham. Jeg skulle ønske det var mulig. Tor Ulvens diktsamlinger er slike jeg kan ta opp og bla litt i når jeg ikke lenger ser noen mening med livet og har mista all form for inspirasjon, jeg blar litt, jeg leser litt og jeg tenker herregud, herregud, herregud.

"Fortæring" har helt siden jeg leste den for første gang som nittenåring vært favorittboka mi, kortprosaen hans betyr uendelig mye for meg og det forandrer seg ikke, det er ikke forgjengelig.

Fra "Etter oss, tegn", 1980.

det er viktig at jeg husker å
filtrere
min egen pust

så du ikke gjennomskuer

den ujevne takten
det bunnløse
kaoset

blindpassasjeren inni meg

Jeg klipper av meg håret. Først bare litt, jeg stusser lengdene, får vekk de splittede tuppene. Deretter fører jeg saksa helt inntil hårrøttene og fortsetter. Når jeg ser ned på avfallet som ligger i brune tjafser på gulvet, skjønner jeg at jeg må få vekk de siste centimeterne også, så jeg tar fram pappas barbermaskin. Selv om jeg aldri har prøvd den, veit jeg hva jeg skal trykke på, hvordan jeg skal bruke den. Det durer og snart er det ingenting igjen. Jeg er Sinead O'Connor. Jeg er Felicity. Jeg er jøde. Jeg skal inn i konsentrasjonsleiren og sulte. Jeg skal få mørke ringer rundt øynene og jeg skal arbeide. Jeg skal vite at jeg snart dør, at det ikke er noen vei ut, men jeg skal håpe likevel. I det lengste skal jeg håpe og forakte meg selv for et slikt selvbedrag. Jeg skal skrive på en vegg at den som glemmer historien må leve den om igjen, og jeg skal kles naken og gasses. Jeg er singel kvinne. Jeg står ved vaskene på et offentlig toalett og jeg har ikke noe hår. Det kler meg ikke. Jeg studerer ansiktet i speilet. Det er ikke Sinead O'Connor likevel. Det er ikke Felicity. Det er bare meg og jeg liker ikke den bare skallen. Den er for hvit. Hodet mitt er for stort. Jeg gråter. Bak meg står Anne Frank. Hun holder rundt dagboka si og smiler, drar noen fingre gjennom de fyldige, mørke lokkene. Ja, sier hun. Hva var det jeg sa. Så smiler hun og går inn i en av båsene. Jeg hører tissestrålen som sakte avtar før hun låser opp og kommer ut igjen, vasker hendene sine ved siden av meg. Anne Frank har rød sløyfe i håret.

"Da pappa ble syk stengte jeg det ute. I den grad det var mulig, overså jeg det åpenbare. Jeg forsøkte å leve hver dag som om de var dager før vi fikk beskjeden. Det var en kvalme som ikke forlot kroppen, som gjennomsyra bevisstheten og ikke engang ga meg fred i søvnen. Jeg drømte om pappa, om sykdommen, kreftcellene som spredte seg i kroppen hans. Den slapp ikke tak og jeg tok den imot, som når du får en ball kasta mot deg og kroppens refleks er å løfte hendene og fange den. Det var ikke viljestyrt, jeg kunne ikke unngå det. Jeg sørga mens han ennå var i live, holdt ikke opp før håpet begynte å vokse inne i meg. Eller skal jeg heller si fornektelsen, for håp er også en form for selvbedrag: Etter den andre runden med stråling hadde jeg innsett det. Jeg satt i stolen ved siden av ham i stua, det var seint på kvelden, de andre hadde lagt seg og jeg trodde han også hadde sovna da han begynte å snakke. Mamma sa stadig at han ikke måtte legge seg ned for å dø, du må kjempe, sa hun, og jeg sa også det flere ganger, som et mantra, du må kjempe, du må ikke gi opp, det kommer til å gå bra, du skal overvinne dette. Jeg vet ikke hvem jeg sa det mest til. Om det var jeg som trengte å høre de orda eller om det var han som hadde behov for dem. Jeg svarte ingenting da vi satt ved siden av hverandre i stua den kvelden. Han ble svakere og svakere for hver dag, måtte gjennom enda en runde med stråling, dobbel dose cellegift. Immunforsvaret lå nede, snart ville ikke kroppen tåle mer, den ville bryte sammen. Jeg våkna om nettene av å høre ham kaste opp på badet: Det fantes ingen vegger som kunne stenge den smerten ute. Bare veggen jeg selv bygde opp rundt meg isolerte ut noe av intensiteten. Jeg måtte oppnå avstand, det var nødvendig, for det er sånn det er med sorg. Du kan ikke ha den der hele tida. Den kan ikke alltid nå deg med like store mengder. Den kan ikke vare evig."

Jeg skrev avsnittet over for noen uker siden. Skrev det som en del av et romanprosjekt. Det er rart hvor selvbiografisk jeg er i stand til å skrive uten å være klar over det. Alt blir en form for selvransakelse. Og jeg hadde dårlig samvittighet for å utnytte følelsene mine på den måten. Men jeg kan ikke noe annet.

Det er ikke alle forhold som rakner, selv om jeg påstod det i forrige bloggpost. Det rakna aldri mellom meg og pappa. Pappa trodde på meg, støtta meg, lot meg ikke forsvinne. Pappa var trygg. Jeg kunne regne med pappa. Alltid.

Likevel dro jeg ikke dit. Jeg besøkte ham ikke der. Ville ikke se ham sånn, orka ikke at avdelinga på sykehjemmet for døende skulle bli det siste minnet. Så jeg snakka med ham i telefonen istedet. Han var så redd, redd for hvordan det skulle gå med meg og redd for døden. Da jeg hørte ham på mandag hadde stemmen hans forandra seg. Jeg skjønte nesten ikke hva han sa. Og hele tida disse tankene: skal det her være det siste jeg hører ham si? Er dette orda som kommer til å bore seg fast i langtidshukommelsen og være med meg for bestandig, som et ekko av alt jeg ikke fikk til å si, følelsene jeg aldri har vært god på å uttrykke?

Jeg fikk meldinga fra den yngste broren min etter at både han og mamma hadde prøvd å få tak i meg på den ødelagte mobilen i timesvis. Et slag. Som å falle og falle uten å treffe noe. Hadde jeg vært aleine ville jeg sikkert fortsatt å falle, innover i meg selv eller ut av meg selv, jeg veit ikke. Men jeg var sammen med noen og han gjorde virkelig alt han kunne gjort riktig.

Ikke før jeg kom fram til sykehjemmet og fant familien min, ikke før jeg møtte blikkene deres gikk det opp for meg. Ikke før sykesøstra tok meg i hånda og sa: "Han ser veldig fredelig ut, du burde se ham, når du har gjort noe kan du bearbeide inntrykkene, men hvis du ikke gjør det kan du komme til å angre, så tenk litt på det du, du har fortsatt muligheten." Jeg ville ikke inn på det rommet, ville ikke se, for jeg visste jo. Det var ikke ham. Det var ikke pappa som lå der.

Ikke før broren min satt seg ved sida av meg gikk det opp for meg. Ikke før tantebarnet mitt hviska at han hadde sagt natta til farfar. Ikke før jeg så mamma og ikke før jeg skriver dette. Jeg må skrive dette og jeg må poste det, så jeg kan lese det om og om igjen helt til jeg forstår. At pappaen min er borte. Pappa som jeg var så glad i. Som var den snilleste pappaen jeg kunne hatt.

Hvem skal tro på meg nå. Hvem skal være der. Hvem skal hisse seg opp over FRP med meg og le av Siv Jensen. Hvem skal være enig med meg når alle andre snakker mot meg i familieselskaper. Hvem skal si at jeg må skrive når jeg er trist og bare vil gi slipp på alt. Hvem skal ordne opp når jeg har vært dum igjen. Hvem skal holde meg i hånda hos tannlegen. Hvem skal være stolt av meg. Hvem skal forsikre meg om at også jeg kan få det til.

Faen heller.

Ingen har lært meg hvordan man takler dette. Ikke en eneste film gjenspeiler livet eller døden slik det egentlig utspiller seg.

Jeg ble født for tidlig - 20. juni 1990. Siden har jeg kompensert for det ved å komme for seint til det meste her i livet.

Drammen er stedet jeg vokste opp med pokémonkort og klinkekuler, Super Mario og Nintendo 64, Spice Girls, The neverendig story og Den utrolige reisen. Jeg hadde en mamma, en pappa, to eldre brødre og ei søster. Jeg så på Friends som alle andre, sykla med henda på rattet i nedoverbakker og spiste smågodt på lørdager. Det var sånn det var.

Jeg brukte ungdomsskoleåra på å være overbevist om at verden hata meg. Kurt Cobain var mannen i mitt liv, og som alle andre femtenåringer med respekt for seg sjøl skulka jeg meg gjennom det hele. Jeg rømte til Oslo og rakk å droppe ut av videregående tre ganger før jeg innså at det bare ikke var noe for meg. Jeg flytta etterhvert til Lillehammer istedet: gikk skrivekunst ved Nansenskolen (2009/2010). Året etter kom jeg inn på forfatterstudiet ved høgskolen i Bø (2010/2011).

Jeg har likt å skrive så lenge jeg kan huske, og før jeg lærte meg det, da jeg ennå var ganske liten, likte jeg å juge. Jeg var fem, seks år og gikk rundt og fortalte folk om ting jeg hadde opplevd som ikke var sant. Jeg jugde om mennesker jeg hadde møtt, steder jeg hadde vært. Det bare rant ut av meg. Jeg kunne snakke i evigheter om disse tinga. Nå bare skriver jeg og er for det meste stille. Det er det eneste som gir mening.

Etter året i Bø flytta jeg til Oslo igjen. Her driver jeg dank. Jeg sitter på kafé og ser ut på menneskene, ser dem gå forbi i sitt eget tempo. De fleste har et slags blikk, eller kanskje det er et ansiktsuttrykk. Jeg veit ikke. Det er i alle fall noe ved dem som viser at de er på vei et sted, at det er noe de skal, noen som venter på dem. Jeg lurer ofte på om de ser det samme i meg, eller om jeg har mista det. At alle i denne byen skjønner at jeg går rundt her uten mål og mening.

Jeg liker å lese bøker, ligge på gulvet og høre på musikk, se filmer, drikke vin, klappe katter, lage vegetarmiddager for venner, crushe på Knut Jørgen Røed Ødegaard, Brian Cox, og alle andre som snakker med like stor entusiasme om solsystemet. Jeg liker bra folk, jeg liker å bli kjent med dere. Jeg liker Leonard Cohen, Johan Harstad, Patti Smith, Kent, Rolling Stones, Tor Ulven, og Six Feet Under. Stig Sæterbakken var og vil alltid være min største inspirasjon.

Jeg liker å ha noe og tro på. Men stort sett har jeg ikke det. Stort sett tror jeg ikke på noenting. Det er det som er min sterkeste/svakeste side.

Av en eller annen grunn huska jeg at jeg, for mange år sida, hadde lest et sted at en teskje med nøytronstjernestoff veier omtrent like mye som et digert fjell og hvis du tok en bit av stoffet og slapp den så ville den rase gjennom jorda like lett som en stein som faller gjennom luft. Den kom til å grave seg tvers gjennom kloden, fyke ut på andre sida og, på grunn av jordrotasjonen, ville den etter hvert gjennomhulle hele planeten. Og jeg huska at jeg leste at den samme krafta hviler i hvert atom, den skjuler seg i et vannglass, i hvert lille insekt, i regnet, i en spedbarnshånd, i lufta vi puster i. Det var en oppløftende tanke. Jeg ble høytidelig der jeg sto, andektig nesten. Nøytronstjernestoffet, tenkte jeg, burde lære oss å vise respekt for det ordinære.


- Fra boka "På ditt aller vakreste", av Rune Christiansen.

"Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv",

skrev Bjørneboe i Bestialitetens historie, og jeg var så ung da jeg leste de bøkene - jeg var som plastelina - så klar til å bli forma. Jeg skribla sitatet ned i matteboka før jeg lukka den, pakka sammen sakene midt i timen og gikk ut av klasserommet for å aldri komme tilbake dit mer.

Det er flere år siden og det er rart at tida kan gå så fort. Jeg ville lede mitt eget liv og det klarte jeg nok bedre enn jeg trodde. Jeg gjorde ingenting jeg ikke ville. Jeg utførte alt det jeg satt meg som mål å utføre. Jeg har tatt meg så mange friheter. Jeg har oppnådd kontroll i forsøk på å miste den, og jeg har kasta fra meg kontroll og sett den komme enda sterkere tilbake. Jeg har forsøkt å slippe meg fri. Fordi jeg innså at den eneste som kan forandre det jeg ikke liker i livet mitt, er meg sjøl.

Men nå har det gått så mange måneder, det er mars og det har vært mars så mange ganger. Sollyset slipper inn gjennom gardinene og er det sånn det skal fortsette. Årstid etter årstid. Skal det aldri bli noe mer enn dette?

Jeg veit ikke hvor alle dagene blir av. Jeg veit ikke hvor alle menneskene ble av. Jeg veit ikke hvorfor alt det jeg sa jeg skulle huske ble glemt eller hvorfor jeg ikke klarer å glemme det jeg ikke vil minnes. Jeg veit ikke om jeg noen gang blir lykkelig eller slutter å føle meg så ensom. Det sies at det er menneskelig å føle seg ensom, selv når man ikke er aleine. At glede bare er en illusjon. Forelskelse bare endorfiner. Når alt kommer til alt er vi bare hormoner. Jeg kan ikke stole på disse følelsene.

Og det er noe så tilforlatelig ekkelt ved alle frihetene jeg har tatt meg. Ved øyeblikksimpulsene, stemmen min som ikke lenger er min, selvstendigheten jeg har opparbeida meg, tankene jeg lokker fram før jeg sovner om kveldene og de jeg ikke tenker. Det er noe kvalmende ved alt.

Jeg skulle gjerne vært hu her igjen, uten alle inntrykkene, alle merkene folk har etterlatt seg i meg.

(jeg var egentlig ikke så slem, det var bare et litt uheldig bilde. eh.)

Hvis det er mulig å forelske seg i noen utelukkende på grunn av tekst og musikk, er jeg forelsket i Joakim Berg.

tryggheten var alltid et annet menneske, langt der borte, som knapt visste hvem jeg var, en person som sov når han var trøtt, stod opp om morgenen, spiste når han var sulten og gikk ut for å møte folk. distansen mellom oss var en boble av uvitenhet som aldri skulle sprekke.

Jeg tror det jeg prøver å forklare med de siste innleggene mine er at jeg ikke får til å skrive kortprosa lenger, og det irriterer meg. Før kunne jeg skrive flere tekster iløpet av en uke. Det var en fin følelse. Å fullføre, å bli ferdig, å avslutte for å kunne begynne på noe nytt. Nå setter jeg meg ned med et åpent word-dokument foran meg, og uansett hva jeg tenker eller ikke tenker, blir det jeg skriver deler av en lengre historie. Jeg har lyst til å skylde på Trude Marstein og Kyrre Andreassen som ødela meg med prosauker i Bø, men det ville vært for enkelt å klandre noen som bare inspirerte meg.

Det er to mennesker som ikke slipper taket i meg og de finnes ikke engang i virkeligheten. Jeg tror jeg ser dem av og til. På toget, eller ute på fortauet når jeg sitter inne i trikken. Men de er jo bare fiktive. De finnes kun i sitt eget univers og jeg hater dem for at jeg må streve så mye for å få tak i dem. De er der og de blokkerer alt annet jeg prøver å skrive, og likevel, LIKEVEL må jeg hale hver setning ut av livene deres. Jeg har lyst til å kaste dem i veggen, men jeg vet de bare kommer tilbake. . .

Se her, forresten. Min navnesøster blogger så fint og i dag oppdaget jeg at hun til og med har skrevet om meg. Synes det er verdt å skryte av.

Husker du Devendra Banhart? Vi stod helt bakerst i lokalet, like ved baren. Bedre lyd der, påstod du, og jeg orket ikke presse meg fram. Du prøvde å fortelle meg noe om onkelen din som tok lsd, om biler som kræsja og om kunstnere som gikk mot strømmen. Jeg lo og la ikke merke til alle menneskene som kom tettere og tettere innpå oss. Tonight we're gonna find our lovers. Han vridde av seg skjorta, slo med tamburinene, dansa rundt på scenen. Jeg var så glad. Var ikke du også glad? Publikum klappa, ei jente knuste et glass bak oss, leggene mine ble våte av øl, men jeg brydde meg ikke, jeg bare smilte, og jeg tror det var omtrent da du snudde deg mot meg, som om du skulle til å si noe, åpna munnen, men musikken var vel for høy, for du sa ingenting. Du holdt bare blikket mitt. Og du hadde et sånt uttrykk da. Det var noe i øynene dine, i ansiktet, ved hele deg. Noe du trakk tilbake.

Jeg har lurt så mye på hva du egentlig ville si den gangen.

jeg går med utstrakte armer igjen, snakker språk jeg ikke behersker, får deg til å le av historier jeg plukka opp fra bakken, viser alt uten å røpe det du egentlig vil se. og mens jeg famler fanger du blikket mitt, sier det er noe selvmotsigende ved måten jeg elsker menneskeheten, men ikke menneskene. noe horete over hvordan jeg lukker hjertet mitt inne

Kanskje jeg mangler noe. En slags medmenneskelig celle. Noe ørlite og usynlig som utgjør det største i oss, det mest vesentlige og avgjørende. Dette som bringer oss sammen, holder oss sammen. Jeg kan ikke være den eneste. Det er så mange mennesker på denne kloden.

Det er bare visse ting jeg husker. De få øyeblikkene jeg var genuint lykkelig, eller kanskje bare uten inntrykk; som et nyfødt barn, mysende mot den skarpe vårsola.

Ensomheten. Tosomheten.

Lukta av nyslått gress, løvetann i veikanten, følelsen av frihet i nedoverbakker.

Men jeg har alltid gått fort forbi kirkegårder, lukket øynene og småløpt i blinde hvis jeg har måttet passere gravstøtter. En slags underliggende frykt for hvilke navn jeg kan komme til å rekke og lese hvis jeg beveger meg for sakte.

"Det hender jeg drømmer at alt dette bare er en etterligning. Du og jeg, menneskene i byen, kaffetrakteren inne på kjøkkenet, kjøpesentrene, maten vi spiser og skyene på himmelen. Etterligninger av noe annet, noe der ute som vi pugget, men glemte" skriver jeg og baker det inn i en romankarakters replikk, så jeg slipper å ta stilling til om det er jeg selv som tenker det eller ikke.

For et par uker siden var jeg på besøk hos Kristine, Linda og Unnveig. Vi tok et bilde av oss selv mens vi poserte med jägershots. Tenker å sende det inn til awkwardfamilyphotos.com.

• Det fryktinngydende, Stig Sæterbakken
• Reisen til nattens ende, Louis-Ferdinand Céline
• Sorgens dagbok, Roland Barthes
• Om den tragiske livsfølelse hos mennesker og folkeslag, Miguel de Unamuno
• Mine venner, Emmanuel Bove
• Maldorors sanger, Comte de Lautreamont
• Forgjengeligheten, Kjersti Bronken Senderud
• Finne deg der inne og hente deg ut, Lina Undrum Mariussen
• Muligheten av en øy, Michel Houellebecq
• Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen, Nikanor Teratologen
• Tyvens dagbok, Jean Genet
• Natta de mina, Stig Larsson
• En mislykket sønn, Renate Rasp
• Opptegnelser fra et kjellerdyp, Fjodor Dostojevskij
• Xeroxdager, Caroline Kaspara Palonen
• Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter, Rune Christiansen
  
  

Det er kanskje ikke så interessant for dere, så dette innlegget er mest for min egen del, egentlig. Så jeg husker. Mange av disse bøkene ble jeg anbefalt av forskjellige forelesere for lenge siden. Jeg har bare ikke somla meg til å få lest dem ennå, jeg har lest andre bøker, enklere bøker, nyere bøker, eller de har vært vanskelige å få tak i. Men nå, dere. Nå. Kanskje får dere litt inspirasjon til å lese et par av disse bøkene også.

"Dette blir, når jeg endelig får mannet meg opp til å begå det, hovedbegrunnelsen for mitt selvmord."

- Det fryktinngydende, Stig Sæterbakken.

Jeg våkna, som alltid litt for seint, sjekka mobilen og fant en sms jeg hadde fått tidlig om morgenen. Først reagerte jeg med vantro. Det kunne ikke være sant. Panikken tok overhånd, jeg fant mac-en, sjekka dagbladet og der stod det, med store, svarte bokstaver. Stig Sæterbakken er død.

Dette er noe jeg husker:

Spenninga i klasserommet. På forhånd hadde vi fått høre nærmest mytiske fortellinger om Stig Sæterbakken som lærer. Om nådeløse lesninger og skrivekunstelever som løp gråtende ut av klasserommet. Da han endelig kom, ligna han ikke på noen jeg hadde møtt før. Alt ved Stig Sæterbakken var annerledes, nytt og fascinerende. Så spennende han var. Måten han snakka på, den fine ordlegginga, ansiktet hans, håret, klærne, dressbuksa og skjortene, skjegget, cigarilloene, tingene han sa. Han hadde et eller annet ved seg, noe helt spesielt og ekte, en slags naturlig autoritet og dybde, som fikk meg til å følge med. I undervisninga var han åpen, både personlig og litterært. Litteraturen virka så personlig for ham, og han hadde dette mørke ved seg som overhodet ikke var hyklersk. Plutselig kunne han bryte ut i latter. Det virka ofte helt absurd, at denne mørkemannen var så munter, men det var fantastisk. Jeg tror alle forelska seg i Stig, både jentene og guttene. Det var uungåelig.

Han levde opp til ryktene. Han var streng. Han sa ting rett ut. Han var ikke redd. Han var ærlig, og en god leser. Han fikk oss til å se, til å forstå både våre egne og andres tekster. Tilbakemeldingene var grundige og gjennomtenkte, selv om han gjerne tok alt på strak arm.

Den siste dagen vi hadde ham som lærer på Nansenskolen, ba han meg bli med inn på rommet ved siden av. Han hadde lest gjennom et par tekster for meg. Jeg var så nervøs, var alltid nervøs når jeg snakka med Stig. Alt han sa gjorde inntrykk, det festa seg, og når han var i et rom, var det ingen andre enn ham der. Han la fram tekstene mine på bordet mellom oss og skjulte de med håndflatene. Deretter så han på meg med et blikk som var så alvorlig at jeg trodde jeg også kom til å bli en av disse desillusjonerte forfatterspirene som løp gråtende vekk fra ham. Det her, Eirin, det her er det beste jeg har lest iløpet av de ti årene jeg har jobbet her, sa han etter en lang pause.

Et år seinere fikk vi lov til å ønske oss en gjesteforeleser til forfatterstudiet i Bø. Jeg og Sabrina som begge hadde hatt Stig som lærer i Lillehammer og som visste hvilken stor inspirator han var, klarte å overtale de andre i klassen til å også ønske seg ham. Han underviste oss i en uke, og jeg kan vel trygt si at den ene uka med Stig var det mest inspirerende iløpet av hele året.

Jeg skriver dette lange innlegget fordi jeg ikke har noen annen måte å takke ham på. Jeg har ingen annen måte å vise hvor mye han har betydd for meg. Stig Sæterbakken har inspirert meg mer enn noe annet menneske. Han var den som trodde på meg. Jeg husker for eksempel en dag jeg kom for tidlig og overhørte hovedlæreren min diskutere med Stig inne på kontoret. De var uenige om noe jeg hadde skrevet. Hovedlæreren min mente at jeg burde skrive lengre prosa, ikke den vanskelige kortprosaen han ikke forstod noe av. Stig argumenterte imot og det hele endte med at han kom gående mot meg ut av kontoret og smalt med døra bak seg.

Han var den som sendte meg e-post noen måneder etter året i Lillehammer for å spørre om jeg fortsatt skrev. Du må skrive, aldri gi opp, stod det i e-posten. Han var den som tilbød seg å lese gjennom manuset mitt når det en gang blir ferdig, før jeg sender det inn til forlag. Han var den som tok oss med på brune puber for å drikke, som hadde med seg lass med bøker av favorittforfatterne sine. Han var den som fortalte om oppveksten sin, om mennesker han hadde møtt, om modige kunstnere og sjenerte folk, om et møte med Herta Müller, og om folk som hadde inspirert ham. Han fortalte om Salvador Dali, Peter Handke, Tor Ulven, Nick Cave og Louis-Ferdinand Céline. Han var en foreleser som delte av seg selv. Alt var personlig. Og det knuser hjertet mitt at jeg aldri kommer til å kunne sende ham det manuset, at jeg ikke kommer til å kunne skrive tekster og levere dem til ham, skrive fordi jeg ønsker å imponere Stig.

Sist jeg så ham var på Blå i høst, ikke så lenge før jul. Han ga meg en klem og spurte om jeg skrev noe for tida. Så sa han at nå var det slutt, nå kom det ikke flere bøker fra ham. Det var tomt, for første gang stille, og det skulle han nyte. Ikke kobla jeg det på den måten da. Jeg trodde han bare ville ta en pause fra skrivinga. Men i dag, i dag har jeg hørt de orda gjenta seg selv i hodet mitt, om og om igjen. Nå kommer det ikke flere bøker. Det er tomt.

Jeg tenkte ofte at Stig måtte være sånn kunstnere var før i tida. En sånn det ikke finnes så mange av i dag. Det gjør vondt å måtte innse at også han tilhører fortida nå. . .

På lørdag leser jeg noen halvdårlige tekster her. Hvis du vil høre, eller eventuelt redde meg fra sosialt selvmord, er det bare å dukke opp.

han ler fordi jeg ikke skjønner reglene / fordi jeg fortsetter å dytte ut mine egne brikker / stryker håndbaken over ansiktet / stenger latteren inne / bøyer seg over brettet og går forbi meg / inn i mål / jeg ler fordi det fremdeles er noe i blikket hans som er fremmed / stenger latteren inne / fordi jeg ikke kjenner til noe annet

jeg husker hvordan mora di ble sur, kjefta på oss
da du velta glasset med isbiter, sølte saft
utover papirduken
jeg kan ennå se for meg det røde
som trakk inn, fortsetter å trekke inn
i det hvite stoffet:
fargen som brer seg ut og tar plass

lik en svulst
eller en forelskelse

når de vokser inne i oss

Jeg har blitt så glad i sjarmen ved engangskameraer og avtalen som går ut på at man får et nytt tilbake for hver man leverer inn til fremkalling. Så her kan dere se noen bilder fra begynnelsen av januar. . .

Jeg og Mari på nyttårsaften.


Clement, Ingunn og en annen Clement på t-banen. Dette bildet gjør meg så glad.


Fest hos bohemen.


Fine Mariel og Mari i Oslos gater.


Katten Børre.

Unnveig er hipster.


Vibeke og Unnveig twitrer og drikker vin.


Clement, Mari og Jostein på nyttårsfest.

Jeg og Mari på nyttårsfest. Hurra.

Jeg prøvde å huske når jeg sist følte meg tilnærmet lykkelig, og kom fram til at det må ha vært på forfatterstudiet i Bø, da jeg ikke hadde noe særlig annet å tenke på enn at jeg skulle skrive. Det var fint. Derfor søker jeg på skriveskoler igjen nå, Skrivekunstakademiet og Litterær Gestaltning. Jeg har ikke noen tro på at jeg kommer inn, så ønsk meg gjerne lykke til!

"Før eller siden kommer vi alle til et punkt i livet hvor noe fryktinngydende går opp for oss, noe fryktinngydende vedrørende oss selv, vår person, vår vandel, hele vår fremferd i verden, ikke mindre fryktinngydende i lys av vår forutgående uvitenhet (om dette fryktinngydende), hvilket infiserer opplevelsen med en form for retrospektiv skam, hvis jeg kan bruke et sånt uttrykk. Som om et forheng trekkes fra. Som om et rulleblad rulles ut. Som om et speilbilde kommer farende mot en. Som om man plutselig ser seg selv, som en annen, fremfor seg. Og like plutselig skjønner hva det er for en narr man har vært, eller blitt oppfattet som, alle disse årene. Og i samme øyeblikk gjennomrystes av en grenseløs skamfølelse, akkurat som når man i drømme oppdager at man er naken nedentil. En skamfølelse som, selv om den vil være mer eller mindre fremtredende, aldri siden vil forlate en, såpass at man fra denne dag av, uansett hvor godt kledd man stiller til hvilken sammenkomst som helst man måtte ha innbilt seg det var om å gjøre å delta ved, ikke kommer utenom det faktum at man er naken nedentil."

- Fra boka Det fryktinngydende, av Stig Sæterbakken.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg blir. Noen måneder, et år, to år til, kanskje bare fram til høsten. Hvis jeg får sjansen, om ingen ønsker å holde meg tilbake, reiser jeg gjerne videre. Det er det jeg gjør, det jeg alltid har gjort. Jeg tror det er det eneste jeg virkelig kan. Jeg går videre.

Oslo er annerledes enn første gang jeg bodde her. Første gang hadde jeg akkurat fyllt atten. Jeg husker ikke så mye av hva jeg tenkte eller hvem jeg kan ha vært for andre på den tida, men jeg gikk på steinerskolen, hadde røde dreads og trodde alt skulle være i orden når jeg ble tjueen. Jeg var atten år og hadde allerede droppa ut av videregående to ganger før Oslo By Steinerskole hvor jeg prøvde så godt jeg kunne, forsøkte så godt jeg kunne i eurytmi, i samfunnsfag, i bakgården, i gangene, i klasserommet, med de andre elevene, hjemme i studenthybelen ved Akerselva. Jeg var atten og satt i et tre og drakk vin til frokost. Heldigvis reiste jeg videre, heldigvis fikk jeg skrive, skrive meg gjennom to år og to andre byer, uten å tenke mer på regnestykker som ikke ville gå opp og friminutter som aldri kunne bli lange nok.

Denne gangen synes jeg Oslo viser seg fra en annen side. Men kanskje er det jeg som møter byen på en annen måte, med mer erfaring, kanskje har jeg blitt tryggere. Jeg veit ikke. Jeg har vært her siden august. Det føles allerede som et halvt liv siden (et liv hvor dagene har kommet dobbelt opp, som når man fremkaller film og det viser seg at alle bildene ligger oppå hverandre).

Det jeg liker ved Oslo er all historien som er gjemt blant alt det andre. Gamle bygninger, skulpturer, kirker, hus, hoteller, gater oppkalt etter mennesker som en gang gikk på denne brosteinen. Det må være mulig å finne et nytt liv i denne byen, tenker jeg. Det må være mulig å gå inn i en folkemengde og komme ut av den som en annen person.

Jeg er på vei hjem fra besøk hos noen venner, jeg går forbi Vår Frelsers Gravlund, forbi bussholderplassen hvor 37-bussen stopper og frakter folk ned til sentrum, jeg går ned Nordahl Bruns Gate. Snøen smelter og trekker gjennom skoa, men det gjør ikke noe, jeg har gått så mye, mista følelsen i tærne. Når jeg runder hjørnet får jeg øye på en mann som går tur med hunden sin. Det er den samme mannen og hunden jeg så utafor her i går og dagen før det. En svart puddel. De sier at eiere ligner hundene de skaffer seg. Eller er det omvendt? At hundene etterhvert begynner å ta etter eierne sine? At de får den samme gangen, det samme lynnet? Puddelen tripper så elegant bortover veien, berører nesten ikke snøen med potene. Mannen er lut i ryggen og drar den ene foten etter seg (noe som får meg til å lure på hva som har hendt i livet hans, hvilke hendelser som har satt preg på ham). Han møter blikket mitt akkurat i det jeg passerer og jeg lurer på hvor lenge det skal vare, hvor mange ganger vi skal gå forbi hverandre på denne måten og vite at vi aldri kommer til å bli noe annet enn dette.

Alt jeg vil er å legge meg ned, høre på Kent, lukke øynene, kanskje starte dette livet på nytt, et annet sted.

Neida. Joda. Jeg har bestemt meg for å følge mottoet til Stig Sæterbakken: "Jeg er med på alt, bortsett fra sadisme". Så hvis jeg klarer det, i tillegg til å overleve dette nye året, håper jeg at jeg vil befinne meg et helt annet sted til samme tid neste år.

Noe må jo gjøres.

2011 har ikke vært så bra for meg. Jeg kan vel si at det har vært det vondeste året hittil. Men det finnes personer som er en del av livet mitt, på samme måte som brikkene i et puslespill. Enkelte har vært på plass lenge. Andre har jeg måttet lete etter, eller de har dukket opp av seg selv. Uansett lurer jeg stadig på hvor de kom fra. Jeg er så takknemlig for at de gidder å bruke tid på meg, for at de holder meg ut, for at jeg får være en del av deres liv også. For jeg veit jo at jeg ikke er så enkel, jeg veit jeg er dårlig til å uttrykke meg på andre måter enn gjennom skrift, jeg veit jeg sikkert er tilbakestående.

På grunn av disse menneskene bør jeg ikke klage. Men livet består jo av mer. Livet mitt har i alle fall fått flere lag det siste året. Jeg husker jeg snakka med en uteligger en gang. Det er flere år siden. Det var vinter, februar eller noe, og så kaldt ute at det gjorde vondt å puste inn. Han fortalte om hvordan han forsøkte å holde varmen, la ut om hvor mange lag med klær han brukte. At det under boblejakka, var flere lag med gensere og skjorter. Det er mellomlagene som gir varme, sa han, og jeg mente å huske at moren min hadde sagt noe av det samme til meg da jeg var liten og protesterte mot å kle på meg så mye klær før jeg gikk til skolen. Disse menneskene jeg skriver om ovenfor, dem jeg kaller venner, de er mine mellomlag, mine pauser fra det som skjuler seg under. For jeg snakker ikke så mye om det, alt det kjipe som har hendt det siste året. Jeg har blitt så varsom. Det er vanskelig å se noen i øynene.

Her er noen tilfeldige bilder fra året som er forbi:

Hva har du lært iløpet av 2011?

Jeg har lært at når folk sier "det kan bare gå oppover nå", tar de feil.

Beste konsert?

Patti Smith på Norwegian Wood.

Hvilken musikk har du hørt mest på?

Ifølge last.fm: Rolling Stones, Tom Waits, Patti Smith, David Bowie, Bob Dylan, Jonas Alaska, Velvet Underground, Billie Holiday.

Hvilke bøker er de beste du har lest i år?

Gjennom Natten av Stig Sæterbakken, En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen, Forenkling av Geir Gulliksen, Perlebryggeriet av Jenny Hval, og Den fremmede av Albert Camus.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Bare Tyskland, tror jeg, hvis jeg ikke har glemt noe. Vil tilbake til Berlin iløpet av 2012.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Tro, håp og kjærlighet. Og selvdisiplin nok til å skrive ferdig et prosjekt.

Ble du forelsket i 2011?
Det skal mye til for at jeg forelsker meg. Men jeg ble hinsides betatt, da. Synes det teller litt, jeg.

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Mad Men, Game of Thrones, Californication, Grey's Anatomy.

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det har kommet mange nye personer inn i livet mitt de siste tolv månedene. De er bra alle sammen, og jeg håper de blir en stund.

Ønsker og planer for det nye året:

Jeg vil ikke gå i detaljer, og jeg tør ikke håpe på at det nye året skal bli bedre, selv om jeg selvfølgelig ønsker det. Folk sier jo ofte at ting blir bedre, men det er ikke sant. Det forandrer seg bare, blir annerledes. Det gjør det uansett. Så jeg har ingen nyttårsforsetter denne gangen. Ingen mål, ingen løfter jeg skal holde. Jeg vil bare overleve. Akkurat nå er det godt nok for meg. Og så skal jeg helst ikke si nei til noe, da. Med mindre det er sadisme. Det skjønte dere.

Jeg vil fortelle dere om en bok jeg leser: "Nede i himmelen" av Tove Nilsen.

Det er sikkert mange som har lest henne, hun har jo skrevet en del bøker, og jeg burde sikkert ha lest noe av henne tidligere jeg også. Jeg har jo hatt et par av bøkene hennes stående i hylla noen år. Bøker jeg har funnet billig på loppemarkeder eller i bruktbutikker og som jeg liksom bare ikke har prioritert å lese. Men så fant jeg denne og husket å ha lest flere bra anmeldelser av den. Fant den nederst i eska med ting som skulle kastes inne på lageret i bokhandelen jeg jobber som julehjelp hos. Noen av sidene hadde eselører, det så ut til å være sølt litt vann på de siste sidene, men ellers var den helt fin, og jeg var glad for å kunne ta den med hjem istedet for å se den bli kasta.

Anmelderne som har skrevet at Tove Nilsen skriver bra oppvekstskildringer har helt rett. Jeg falt fullstendig for alt ved denne boka. Den er så fint skrevet og det er så lenge siden jeg har oppdaget en sånn forfatter. En forfatter av typen som skriver sånn at jeg glemmer alt rundt meg. Den er så fint skrevet om hvordan to mennesker kan forsvinne, bli borte for hverandre. Fint skrevet om denne gutten, han flere av oss kanskje har hatt i livene våre, han vi vokste opp med, gikk på skole med, lekte med, kyssa med, ble ungdom sammen med. Han nabogutten, veit du. Han som alltid var der, inntil det en dag ikke lenger var sånn, og i ettertid har du aldri kunnet sette fingeren på når eller hvordan det forandra seg. Nede i himmelen handler om han, om henne, om oss. Og det spiller ingen rolle om handlingen er lagt til 60-tallet eller om det hadde vært på slutten av 90- eller 2000-tallet, for spørsmålene vi stiller til fortiden vil alltid være de samme for alle av oss. 

Nå har jeg bare noen få sider igjen og jeg gleder meg til å lese mer, håper jeg blir like glad i resten av forfatterskapet hennes.

Hva leser dere for tiden? Vil dere anbefale meg en bok?

en sky som oppløses, vinden som river et tre overende, et av de sorte hullene i universet som ingen forskere klarer å finne skikkelig ut av, tidevannet når det stiger inn over land, den susende lyden av havet fanget i en konkylie. kunne jeg ikke vært det du synes du ser i horisonten, langt der borte, men som seinere, når du kommer nærme nok, viser seg å være noe annet? knirkingen fra huskestativet på lekeplassen du vokste opp ved, blitzen som får deg til å lukke øynene i refleks, kastanjen du plukket opp fra brosteinen og samlet på som liten. eller bare et øyeblikk i livet til et menneske jeg aldri har møtt.

 ---

i denne videoen ser dere han som alltid vil være min store forelskelse.

Vi tror vi lytter til hverandre, men egentlig snakker du bare forbi meg, akkurat som jeg snakker forbi deg. Jeg skjønner at man aldri kan forstå et annet menneske. Ingenting du sier eller gjør kan få meg til å virkelig se deg, slik du er, og jeg er bare selvopptatt i mine ønsker om å ikke bli misoppfattet.

du bare vikla deg inn i dagene mine, tankene, innboksen på mobilen, og det er vanskelig å ikke lure på hvor det gikk feil, når vi begynte å rakne, øyeblikket jeg sa eller gjorde det som fikk deg til å trekke tilbake, se deg om etter andre jenter å finne ut av. kanskje er du som et av disse klesplaggene mormor pleide å strikke da hun levde. det var alltid en maske som løsna i dem, oftest i kantene eller helt nederst i sømmene. jeg holdt det for meg selv, prøvde å ikke pilke for mye, sa ingenting, for jeg ville ikke skuffe noen. men den løse masken hang seg alltid fast og plutselig var flere centimeter revet av. det er sånn du er. du rakkes opp, blir mindre og mindre, utsletter deg selv fra framtida mi, og når det nye året kommer er du bare et blad som blåste forbi eller en tom pose vinden ga liv til i noen få sekunder. . .

Det er så rart. Jeg tror jeg tenker det veldig ofte, uten å egentlig legge merke til det: "Det er så rart". Som et slags mantra. Det er så rart. Hvordan jeg aldri hadde trodd at det skulle bli sånn som dette, hvordan jeg for noen år siden ikke ville klart å forestille meg en brøkdel av det livet mitt består av i dag. Det er så rart. Jeg veit ikke hvordan jeg havna her. Fra to år med konsentrert skriving, først i Lillehammer, deretter i Bø. Fra to år med selvdisiplin, isolasjon og ikke ønske om noe annet enn å stenge meg inne, skrive, lese, skrive. Jeg kunne ikke tenke en tanke ut før hendene mine skrev den ned på papiret. Fra Lillehammer, til Bø, til Oslo. Oslo som alltid sluker meg hel. Oslo som aldri gir meg noen plass, men slipper meg fri i mylderet. Eller er det omvendt? Er det jeg som sluker Oslo? Jeg som prøver å gripe rundt alt dette stedet har å by på?

Jeg tror det er Oslo som holder rundt meg, egentlig, tvinner tomlene sine rundt meg i kjedsomhet, kaster meg ut i selvdestruktivitet og livslyst. Kan det kombineres? Kan to så vidt forskjellige begreper bety det samme? Må det være selvdestruktivitet vs livslyst? Aldri har jeg følt meg så rastløs. Som om jeg ikke kan få nok, slutte å kaste meg ut i seine kvelder på byen med litt for mye hvitvin, spontankonserter, impulsforelskelser og en håpløs betatthet av langhåra bartendere.

Jeg forsvarer det med at jeg, som alltid har valgt det ensomme for ensomhetens skyld, jeg som har valgt å holde meg inne, helst i små rom uten forstyrrelser, kun for å skrive. At jeg, nettopp på grunn av hvordan jeg tidligere har levd, kan rettferdiggjøre denne selvdestruktiviteten med at jeg kanskje trenger akkurat det nå. Å være med mennesker som gjør meg glad, å le med venner, å tiltrekke meg de gale menneskene, å ikke skrive like mye eller like dedikert som før. Fordi jeg trenger litt kjøtt på beina før jeg kan la ordene gnage det av meg igjen. Fordi jeg aldri har funnet meg selv andre steder enn på bunnen.

dette livet begynner å bli litt for ugjenkjennelig for meg.

hør her. det er det jeg vil si. hør her. og når jeg sier det kan jeg se i ansiktet ditt at du fortsatt bare er et blankt ark som venter på å bli klusset til, venter på at jeg skal søle med blekk, skrive noe med store bokstaver, et eller annet som tar plass, så du fylles av noe mer enn deg selv. hør her... men også jeg venter, lytter etter det neste jeg kommer til å si, uten å finne ordene.

Jeg har alltid hatt et talent for å miste ting: minibankkort, øredobber, kontaktlinser, fotografier, engangskameraer, romaner, dagbøker, venner, forelskelser, inspirasjon, engasjement, selvtillit, penger, luer, votter, sykler. Og nøkler, jeg mister alltid nøklene mine - det er et under at jeg kommer meg inn noe sted. Jeg veit ikke hvor den kommer fra, denne egenskapen, om den kan kalles det. Enda mindre veit jeg hvor det jeg stadig mister blir av. Seinest i går mista jeg en av notatbøkene mine på toget. Jeg hadde den et øyeblikk, i det neste var den borte. Kan hende sitter det noen og leser i den akkurat nå. I så fall har de kanskje oppnådd mer innsikt i livet mitt enn det jeg selv har...

Noe av det jeg hadde skrevet ned i den boka, var et sitat fra noe jeg leste et sted: Jacques Roubaud skriver at hans kones armbåndsur fortsatte å tikke i lang tid etter at hun var død.

Jeg veit ikke hvorfor jeg tenker på akkurat dette, hvorfor jeg ikke glemmer det, slik man glemmer det meste man leser. Det må være fordi det er så konkret. Om du ber meg tenke på et armbåndsur som tikker, kan jeg lett forestille meg det, høre lyden, den uforanderlige lyden av tid som forsvinner.

Og det må være nøyaktig det jeg oftest mister; tid. Det er så mye jeg skulle ha gjort, så mange mennesker jeg gjerne vil møte, bli kjent med. Istedet er jeg som en paralysert. Jeg kan bare observere. Er det det som er forbannelsen min, kanskje (for alle mennesker har en forbannelse)? At jeg alltid skal være denne observatøren, som skriver notater, noterer på sidelinjen av mitt eget liv.

I love people. Everybody. I love them, I think, as a stamp collector loves his collection. Every story, every incident, every bit of conversation is raw material for me. My love's not impersonal yet not wholly subjective either. I would like to be everyone, a cripple, a dying man, a whore, and then come back to write about my thoughts, my emotions, as that person.

- Sylvia Plath

That is part of the beauty of literature. You discover that your longings are universal longings, that you're not lonely and isolated from anyone. You belong.

- F. Scott Fitzgerald

Å ta toget, finne en ledig plass ved vinduet, sitte der og se ut, følge med på landskapet jeg passerer, beige åkrer og oransje løv. Lyden fra høyttaleren som annonserer det neste stoppet. Gå av der, uten koffert, uten bagasje, ingen ettertanke, bare meg selv og det jeg forlater. Bli en annen. Idet føttene mine treffer perrongen; glemme navnet mitt, hvor jeg kommer fra, hvorfor jeg er her. Et øyeblikk forvirra, som når man våkner seint på ettermiddagen og ikke kjenner igjen sitt eget rom. Født på ny. Inntil nye tanker dukker opp, naturlig, slik følelser alltid vokser frem i en. Begynne å huske ting jeg aldri har opplevd: lekestativet i hagen der jeg vokste opp, ei søster, konkylien jeg la mot øret og hørte havet bruse i, nabogutten som kyssa meg i niende, sneglen jeg tråkka på den sommeren det regna så mye, kvalmen. Den stadig vedvarende kvalmen. Og faren min. Pappa når han bærer den siste pappesken med tingene sine ut i bilen, blikket hans når han oppdager at jeg følger med fra loftsvinduet. Kartongene med melk i kjøleskapet som snart går ut på dato (liksom jeg ville drukket melk i dette andre livet).

dere er alle så tvetydige og jeg veit ikke hvordan jeg skal tolke smilene deres, blikkene deres, måten dere holder ordene tilbake, den ørlille forandringen i ansiktene i det nanosekundet dere legger merke til meg i rommet. jeg tenker på alt jeg ikke visste for noen år siden, vil tilbake til dagene jeg bare var redd, hoppa strikk i skolegården og gjemte meg for mobberne, tilbake til naive ettermiddager framfor tv-skjermen, friends i reprise, lørdagsgodt og knirkingen fra fjærene i trampolina. tilbake til en dag før alt dette. før meg selv. krype inn i ikke-tilværelsen jeg kom fra, leve lykkelig uvitende om alt jeg ennå ikke har klart å oppnå, menneskene jeg har sett miste interessen og dra. jeg vil ta tilbake alle sjansene jeg lot glippe, redde disse drømmene som knuser under skoa mine som tomme sneglehus.

kom og fortell meg noe sant. kom og si det du alltid holder tilbake.

jeg vil være hu andre dama
hu du tenker på når du går hjem
appelsinpiken
som mister alt på t-banen
og blir lagt merke til
henne vil jeg være
edith piaf
når hun lærer å ikke snakke gatefransk
edie sedgwick
i dylan's leopard-skin pill-box hat 
jeg vil være
b-sida på den første singelen til et band
som bare du og kompisene dine veit om

Og jo, hei. Jeg ble månedens trafo-talent igjen. Denne gangen var det Ingrid Storholmen som kåra meg til det (og at det var akkurat henne synes jeg er ganske kult)! Se her, så mye fint hun skrev. Det er så fint når sånt skjer akkurat når jeg hadde mista all tro på meg selv.

Dette var teksten:

Jeg husker hvordan du pleide å smile, at du var mer sjenert enn meg, men at du drakk medbragt hjemmebrent, ble full og krøyp på gulvet. Du lo høyt da jeg sa at sånne som oss måtte holde sammen. Men vi gjorde ikke det. Holdt ikke sammen, og nå veit jeg ikke lenger hvem du er. Kanskje er du ikke redd nå. Kanskje føler du deg trygg, har funnet noen som får deg til å slappe av, være edru på fredagskveldene, stå tidlig opp om morgenen. Det er mulig du ikke tenker på det livet vi levde, disse minnene jeg har prøvd å ta vare på.

Men jeg minnes av og til det vi snakka om; at alt kollapser, raser sammen som legoklosser en uvitende unge har sitta og bygd høye slott av. At jeg ikke kommer til å legge merke til det før jeg våkner, som alltid litt for seint, går barbeint over gulvet og tråkker på en av dem.

Jeg tenker at du er litt som kritt når det smuldrer etter å ha ligga for lenge ute i regnet. Jeg husker det, morgenene jeg bare ville ut i gatene og tegne, og så gikk det ikke. Nå vil jeg tegne igjen, men det går ikke, det bare går ikke.

--

Meg, Kolbjørn og Kristine. Vi danna et band; Tuberkolose.

Jeg er så vanskelig, jeg skjønner det. Men det er ikke meninga. Det er mer som om jeg befinner meg inne i en boble ingen andre slipper inn i. Og det er ikke min skyld, det var ikke jeg som gikk inn i den.

Vi møtes på trikken. Du har et arr like over det ene øyenbrynet og jeg sier at du ligner litt på Harry Potter. Veit ikke hvorfor jeg sier det, bare gjør det, og et øyeblikk er jeg redd du skal bli sur. Men du løfter blikket og ser på meg, smiler skeivt og det er da jeg tenker at du er som meg: Vi ville vært bra sammen, du og jeg. Vi kunne vokst inn i hverandres liv, forbi hemmeligheter og privatliv og mens årene gikk oss forbi; innsett at det er vi som er det gamle paret som mater duer i parken om våren, vi som spiser kokt torsk med purre og poteter på torsdager og som hviler om ettermiddagene. Vi skulle gjort hverandre så trygge. Trikken svinger og du trekker det brune skjerfet opp til haka. Jeg kan se at du er nervøs du også, så jeg smiler tilbake, har lyst til å si at jeg aldri har visst hvor jeg skal gjøre av hendene mine, men rekker det ikke før du rister på hodet og sier du skal av, går ut døra og forsvinner et stykke nede i Bogstadveien.