tenk metaforisk

huset er et monument over hvem som bodde i det;
treverket har skifta farge, blitt mørkere
veggene ligner skygger av seg selv og
vindusrutene gjenspeiler tiden i fysisk form

det rommer et vakuum
større enn sitt eget kvadrat

 -

I midten av neste måned reiser jeg til Tromsø for å delta på forfatterstudiets første samling. Det blir fint å være med andre som skriver igjen, lære noe nytt, snakke med folk som leser. Jeg tror kanskje jeg har holdt det jeg skriver litt for lenge for meg selv. Det er lenge siden jeg delte en tekst med noen og lot dem vurdere den, det har blitt så personlig.

Jeg sitter med et åpent word-dokument og sletter alt jeg skriver, delete delete delete, jeg blir ikke fornøyd, mister troen, går ut istedet, finner en vindusplass i toget, sitter en stund og ser ut på landskapet som forsvinner, hører på "Indianer" av Kent og tenker at dette er min sang, akkurat sånn er det. Så tar jeg fram notatboka fra veska, begynner å skrive og får grå mascarastriper på kinna, for det er noe jeg har begynt med; jeg mister meg sjøl på offentlige steder, flauer meg ut og når jeg endelig møter dem jeg var på vei til spør de hvordan det går. Jeg sier jeg ikke veit, for jeg vil ikke fortelle hvor klisjéfull jeg er, at jeg går i alle fellene, at livet mitt kunne vært en fosterstillingsroman. Jeg venter på at det skal gå over. Jeg venter på at det ikke skal gjøre så vondt å skrive, jeg venter på at savnet skal bleikne, jeg venter på at jeg skal klare å samle meg igjen, jeg venter på at jeg skal begynne å drømme om noe som ikke allerede har vært.

Sangen går over i en annen uten at jeg merker det, og jeg tenker: dette, dette er min sang, akkurat sånn er det.

Jeg savner ham mest når jeg er glad, når jeg har noe å fortelle, hvis jeg får til ting han hadde tro på at jeg ville klare. Alt annet er bare tetthet, komprimerte tomrom. Som å stå foran det samme vinduet dag etter dag og vente, ikke se noe på grunn av eksosen som skitner til ruta og farger glasset grått, stå her og vente, hele tida vente, mens veggene sakte trekkes mot hverandre, lukker meg inne.

Det er historien om hvordan tungsinnet man trodde man var alene om, liksom ved en livredningsaksjon man ikke visste at man behøvde, finner frem til det store tungsinnet der ute og dermed trer inn i en sammenheng der alt dette kan artikuleres.

- Dirty Things, Stig Sæterbakken

(hvis jeg ikke husker helt feil, det er en stund siden jeg leste boka og skrev ned sitatet, var det opplevelsen av å oppdage Joy Division for første gang han sikta til).

jeg klipper tornene av rosestilkene

plukker døden vekk fra vinduskarmen

jeg legger drømmene i lake, gror skall

til beskyttelse

dette er livslinjene, det som kommer

og månedene renner gjennom glipene

i fasaden

og tornene klistrer seg fast

til minnet

Jeg har billett til Kent på Rockefeller tjuefemte mai, men jeg har ingen å dra med, det er ingen som hører på Kent blant mine venner. Jeg trenger en Kentvenn. En som vil ligge på gulvet med meg, drikke vin, synge med til de svenske tekstene, en som vil snakke om universet: Det faller ting ned fra himmelen og ingen bryr seg. Det faller mennesker ned fra takene på høye bygninger og ingen veit hvem de er. Det er alltid noen som klarer å ikke bli sett, alltid noen som lever livene sine i skyggen av andre.

Jeg hører på Joy Division og jeg har for mange minner knytta til denne sangen (hvis jeg holder hånda opp foran ansiktet kan jeg telle dem jeg har mista på fingrene, lukke dem inn i håndflata). Jeg får meldinger og veit ikke hvordan jeg skal svare. Skjermen på mobilen er knust, jeg har mista den i bakken utallige ganger, jeg leser mellom sprekkene. Dette er et nødbluss, skriver jeg. Jeg trykker ikke på send. Jeg faller jeg også. Det er ikke så mye som gir mening. Vi kunne gått på Kent-konsert. Eller snakka om tyngdekrafta.

Jeg skriver fordi det er en annen måte å skape avstand mellom meg og det som gjør vondt, en måte å fjerne meg selv fra det virkelige, som om jeg var en tilskuer, kunne få være tilskuer for alltid. For hver setning blir det litt mindre mitt og mer noe annet. Likevel er det alltid en viss fare for at jeg-personen har for mye av Eirin i seg, at han fyren hun flytter inn hos er en kvalmende blanding av dem jeg sjøl har rota meg bort i. Noe av dysfunksjonaliteten i forholdet dems, noe ved den vedvarende skuffelsen i blikket hans og det konstante savnet i henne: Tenk om jeg skriver mitt eget liv, blir jeg redd. Hvordan ble han så lik bildet jeg har av ham jeg prøver å glemme, hvordan fikk hun de samme tankene som jeg hadde, hvorfor mista hun en pappa? Det er en form for sannhet i løgnen.

Men denne bloggen trenger vel noe positivt også, så jeg vil fortelle at jeg fikk en mildt sagt overraskende telefon på tirsdag. Jeg har blitt kåra til årets TrafoTalent. Ikke bare har juryen skrevet en utrolig motiverende begrunnelse, men jeg får også et kunststipend på femtentusen kroner. Det var så mange andre bidrag og jeg visste ikke at jeg var med i noen konkurranse engang, så jeg er fortsatt ganske forvirra (og takknemlig, herregud!).

Jeg har begynt å skrive i en liten notatbok, jeg skriver i den når jeg sitter på bussen, på toget, på trikken. Når jeg venter på deg på kafé, i minuttene før du kommer, når jeg tror du kanskje har glemt avtalen, at du ikke kommer likevel, da skriver jeg, når jeg legger merke til støyet rundt meg, alle menneskene, stemmene som går over i hverandre, klirringen i bestikk, latteren og ropingen og hendene som stryker over bar hud. Jeg tar den med overalt og jeg veit ikke hvorfor jeg har blitt så redd for å miste den, veit ikke om det skremmer meg mest at noen kan komme til å lese det jeg har skrevet eller at ingen kommer til å gjøre det. 

Det er søndagsruter og jeg skal ta den første bussen som går, tre minutter over elleve. Det er bare jeg som venter, ingen andre som skal noen steder, på hele terminalen er det bare jeg. Kiosken er stengt, det er gitter foran vinduene og digitalklokka på skjermen over skiltet hvor det står "plattform A" har slutta å virke. Den står stille på 03.47 og jeg lurer på hvor lenge den har vært sånn, om noen har lagt merke til det eller om alle som kommer hit tenker på andre ting. Det har begynt å snø igjen, tunge flak som daler ned og smelter når de treffer bakken. Jeg ser opp, opp, helt til jeg blir svimmel av å følge med. På hotelltaket på den andre sida av gata har en flokk fugler samla seg. De sitter der og kanskje er det noe de venter på, kanskje er det noe de veit.

Bussjåføren kjenner meg igjen, han tror vi var naboer en gang på nittitallet og spør hvordan det går med foreldra mine. Fint, sier jeg, det går fint med dem. Han nikker, lurer på om jeg var for liten til å huske at vi pleide å grille i hagen hans om sommeren. Han har begge henda på rattet, tapper en takt med den ene. Kanskje er han en sånn som alltid banker den samme rytmen på dører slik at folk kjenner det igjen og veit at det er han som står utafor før de åpner. Og faren din, hva driver han med om dagen? Nei, du veit, sier jeg og får en sjanse til å bytte plass når han stopper for å slippe inn flere passasjerer. Jeg setter meg helt bakerst, lener hodet mot vinduet. Det er noe med dette landskapet, trærne som står der de har stått hele tida, fjellene og husa og den gamle brua som ble tagga ned for noen år siden. Tida står stille her.

I setene foran meg sitter to eldre damer. De diskuterer noe statsministeren har sagt på tv, jeg overhører alt de sier, klarer ikke stenge stemmene deres ute. Håret mitt lukter røyk. Jeg samler det i en hestehale, prøver å ikke tenke på at det ser rart ut, at jeg alltid har sett rar ut med hestehale. Etter en stund tar jeg fram mobilen, jeg slår nummeret hans uten å tenke meg om, skal til å trykke på den grønne tasten og ringe når jeg kommer på at det er meningsløst. De to damene snakker videre om statsministeren, om kongefamilien, om barnebarna som har begynt på skolen og jeg tenker at hvis jeg tørker vekk tårene før noen rekker å se dem er det ikke som om jeg sitter på bussen og gråter.

P for pappa. Jeg har ikke sletta ham. Han er der fortsatt, lagra under "p". Det gir meg følelsen av at han når som helst kan dukke opp på mobilskjermen, at ingenting har skjedd, alt er som før og snart ringer han fordi han har noe å fortelle, han vil vite om jeg har det fint, om det går bra med meg, han vil høre hva jeg har å si om forsida på Klassekampen og "kommer du ikke hjem snart?".

jeg hører på Billy Holiday
forteller tilfeldige folk jeg møter om deg
de sier at da har jeg alliert meg med en sterk dame
og jeg nikker, spør om de skjønner
hva jeg egentlig mener

Om kvelden leser jeg "Tiden det tar" i senga. Hadde jeg skrevet like bra som Hanne Ørstavik hadde alt vært i orden, da hadde det ikke gjort noe, ingenting hadde gjort noe om jeg bare kunne skrive sånn. Men jeg gjør ikke det, langt ifra, og jeg sovner med linsene på, det svir når jeg våkner.

Føttene er tunge, ryggen er tung og hodet er tungt. Jeg ser meg om i rommet, orker ikke reise meg og tar en slurk av vannet i glasset som har stått der siden kvelden før. Det er lunka og smaker slik jeg forestiller meg at gamle mennesker smaker i munnene sine.

Jeg går i en dagligvareforretning, den eneste som er åpen i påsken, går forbi radene med hermetikkbokser, hyllene med sjokolader og bordet hvor frukt og grønnsaker ligger. Alt er trangere i denne butikken, vi smyger forbi hverandre med de røde handlekurvene, trekker helt inntil stativene med varer hvis noen streifer oss.

På parkeringsplassen utafor står en nabo og snakker med ei som var lærer på ungdomsskolen. Han gestikulerer ivrig og jeg hører henne samtykke. Hun pleide å komme etter meg ned trappa når jeg skulka mattetimene og nå prøver jeg å snike meg forbi dem, jeg går så fort jeg kan med blikket festa på asfalten.

Når jeg kommer hjem legger jeg merke til at det fortsatt står pappas navn over ringeklokka ved døra. Det er håndskriften hans og jeg husker dagen han skrev det, sommeren for et par år siden.

Jeg får ikke puste, jeg tenker på Johan Harstad, tenker at jeg bare skal trekke pusten og puste ut, gjenta ved behov, trekke pusten og åpne døra. Men det er jo ikke sånn det fungerer, det er ikke bare å trekke pusten. Først må man få hjernen til å sende signaler til resten av kroppen, så går det mer eller mindre av seg selv. Det krever en enorm konsentrasjon å få hjernen min til å gjøre det nå.

Jeg bestemmer meg for å snu og gå rundt huset istedet, gjennom hagen, og jeg klatrer over rekkverket, opp på balkongen, får spindelvev i ansiktet når jeg presser meg gjennom buskene. Helvete, sier en stemme inni meg, faen i helvete. Våren har så vidt begynt og allerede er det edderkopper overalt. Jeg børster det vekk i panikk men det blir ikke borte, det tar ikke slutt, det er overalt og så snart jeg har fått det av klærne er det tilbake igjen.

I glasset på kjøkkenskapsdøra ser jeg konturene av ansiktet mitt. Lyset får det til å se ut som om blikket forsvinner inn i kraniet. To mørke hull og jeg husker mormor som pleide å advare om at jeg kom til å miste øynene hvis jeg ikke spiste opp maten. Jeg fyller en kopp med kaldt vann, drikker, fyller den på nytt.

Stadig stiller jeg meg selv dette spørsmålet: Når skal alt gå tilbake til det normale? Jeg venter og venter, sånn man venter på noen som ikke dukker opp, og sakte men sikkert går det opp for meg at ingenting blir slik det var, alt går alltid over i noe annet.

Så midt oppe i alt kaoset jeg befinner meg i for tida, midt oppe i alt som rakner og flyter utover, som forsvinner, er dette mitt (kanskje håpløse) førsøk på å huske det som ikke forandrer seg så mye, det som holder seg og er stabilt:

1. Jeg liker A home at the end of the world. Jeg så den i går, for å være sikker, og selv om jeg har blitt eldre, selv om jeg iløpet av disse årene sikkert har sett den femten ganger, liker jeg den ennå. Den gir meg fortsatt den samme følelsen.

"To be perfectly frank, you don't quite look like yourself. And if you walk around looking like someone other than who you are, you could end up getting the wrong job, the wrong friends, who knows what-all. You could end up with somebody else's life."

*

2. Tor Ulven er fortsatt den mest mystiske mannen jeg veit om. Jeg skulle ønske jeg kjente ham. Jeg skulle ønske det var mulig. Tor Ulvens diktsamlinger er slike jeg kan ta opp og bla litt i når jeg ikke lenger ser noen mening med livet og har mista all form for inspirasjon, jeg blar litt, jeg leser litt og jeg tenker herregud, herregud, herregud.

"Fortæring" har helt siden jeg leste den for første gang som nittenåring vært favorittboka mi, kortprosaen hans betyr uendelig mye for meg og det forandrer seg ikke, det er ikke forgjengelig.

Fra "Etter oss, tegn", 1980.

det er viktig at jeg husker å
filtrere
min egen pust

så du ikke gjennomskuer

den ujevne takten
det bunnløse
kaoset

blindpassasjeren inni meg

Jeg klipper av meg håret. Først bare litt, jeg stusser lengdene, får vekk de splittede tuppene. Deretter fører jeg saksa helt inntil hårrøttene og fortsetter. Når jeg ser ned på avfallet som ligger i brune tjafser på gulvet, skjønner jeg at jeg må få vekk de siste centimeterne også, så jeg tar fram pappas barbermaskin. Selv om jeg aldri har prøvd den, veit jeg hva jeg skal trykke på, hvordan jeg skal bruke den. Det durer og snart er det ingenting igjen. Jeg er Sinead O'Connor. Jeg er Felicity. Jeg er jøde. Jeg skal inn i konsentrasjonsleiren og sulte. Jeg skal få mørke ringer rundt øynene og jeg skal arbeide. Jeg skal vite at jeg snart dør, at det ikke er noen vei ut, men jeg skal håpe likevel. I det lengste skal jeg håpe og forakte meg selv for et slikt selvbedrag. Jeg skal skrive på en vegg at den som glemmer historien må leve den om igjen, og jeg skal kles naken og gasses. Jeg er singel kvinne. Jeg står ved vaskene på et offentlig toalett og jeg har ikke noe hår. Det kler meg ikke. Jeg studerer ansiktet i speilet. Det er ikke Sinead O'Connor likevel. Det er ikke Felicity. Det er bare meg og jeg liker ikke den bare skallen. Den er for hvit. Hodet mitt er for stort. Jeg gråter. Bak meg står Anne Frank. Hun holder rundt dagboka si og smiler, drar noen fingre gjennom de fyldige, mørke lokkene. Ja, sier hun. Hva var det jeg sa. Så smiler hun og går inn i en av båsene. Jeg hører tissestrålen som sakte avtar før hun låser opp og kommer ut igjen, vasker hendene sine ved siden av meg. Anne Frank har rød sløyfe i håret.

"Da pappa ble syk stengte jeg det ute. I den grad det var mulig, overså jeg det åpenbare. Jeg forsøkte å leve hver dag som om de var dager før vi fikk beskjeden. Det var en kvalme som ikke forlot kroppen, som gjennomsyra bevisstheten og ikke engang ga meg fred i søvnen. Jeg drømte om pappa, om sykdommen, kreftcellene som spredte seg i kroppen hans. Den slapp ikke tak og jeg tok den imot, som når du får en ball kasta mot deg og kroppens refleks er å løfte hendene og fange den. Det var ikke viljestyrt, jeg kunne ikke unngå det. Jeg sørga mens han ennå var i live, holdt ikke opp før håpet begynte å vokse inne i meg. Eller skal jeg heller si fornektelsen, for håp er også en form for selvbedrag: Etter den andre runden med stråling hadde jeg innsett det. Jeg satt i stolen ved siden av ham i stua, det var seint på kvelden, de andre hadde lagt seg og jeg trodde han også hadde sovna da han begynte å snakke. Mamma sa stadig at han ikke måtte legge seg ned for å dø, du må kjempe, sa hun, og jeg sa også det flere ganger, som et mantra, du må kjempe, du må ikke gi opp, det kommer til å gå bra, du skal overvinne dette. Jeg vet ikke hvem jeg sa det mest til. Om det var jeg som trengte å høre de orda eller om det var han som hadde behov for dem. Jeg svarte ingenting da vi satt ved siden av hverandre i stua den kvelden. Han ble svakere og svakere for hver dag, måtte gjennom enda en runde med stråling, dobbel dose cellegift. Immunforsvaret lå nede, snart ville ikke kroppen tåle mer, den ville bryte sammen. Jeg våkna om nettene av å høre ham kaste opp på badet: Det fantes ingen vegger som kunne stenge den smerten ute. Bare veggen jeg selv bygde opp rundt meg isolerte ut noe av intensiteten. Jeg måtte oppnå avstand, det var nødvendig, for det er sånn det er med sorg. Du kan ikke ha den der hele tida. Den kan ikke alltid nå deg med like store mengder. Den kan ikke vare evig."

Jeg skrev avsnittet over for noen uker siden. Skrev det som en del av et romanprosjekt. Det er rart hvor selvbiografisk jeg er i stand til å skrive uten å være klar over det. Alt blir en form for selvransakelse. Og jeg hadde dårlig samvittighet for å utnytte følelsene mine på den måten. Men jeg kan ikke noe annet.

Det er ikke alle forhold som rakner, selv om jeg påstod det i forrige bloggpost. Det rakna aldri mellom meg og pappa. Pappa trodde på meg, støtta meg, lot meg ikke forsvinne. Pappa var trygg. Jeg kunne regne med pappa. Alltid.

Likevel dro jeg ikke dit. Jeg besøkte ham ikke der. Ville ikke se ham sånn, orka ikke at avdelinga på sykehjemmet for døende skulle bli det siste minnet. Så jeg snakka med ham i telefonen istedet. Han var så redd, redd for hvordan det skulle gå med meg og redd for døden. Da jeg hørte ham på mandag hadde stemmen hans forandra seg. Jeg skjønte nesten ikke hva han sa. Og hele tida disse tankene: skal det her være det siste jeg hører ham si? Er dette orda som kommer til å bore seg fast i langtidshukommelsen og være med meg for bestandig, som et ekko av alt jeg ikke fikk til å si, følelsene jeg aldri har vært god på å uttrykke?

Jeg fikk meldinga fra den yngste broren min etter at både han og mamma hadde prøvd å få tak i meg på den ødelagte mobilen i timesvis. Et slag. Som å falle og falle uten å treffe noe. Hadde jeg vært aleine ville jeg sikkert fortsatt å falle, innover i meg selv eller ut av meg selv, jeg veit ikke. Men jeg var sammen med noen og han gjorde virkelig alt han kunne gjort riktig.

Ikke før jeg kom fram til sykehjemmet og fant familien min, ikke før jeg møtte blikkene deres gikk det opp for meg. Ikke før sykesøstra tok meg i hånda og sa: "Han ser veldig fredelig ut, du burde se ham, når du har gjort noe kan du bearbeide inntrykkene, men hvis du ikke gjør det kan du komme til å angre, så tenk litt på det du, du har fortsatt muligheten." Jeg ville ikke inn på det rommet, ville ikke se, for jeg visste jo. Det var ikke ham. Det var ikke pappa som lå der.

Ikke før broren min satt seg ved sida av meg gikk det opp for meg. Ikke før tantebarnet mitt hviska at han hadde sagt natta til farfar. Ikke før jeg så mamma og ikke før jeg skriver dette. Jeg må skrive dette og jeg må poste det, så jeg kan lese det om og om igjen helt til jeg forstår. At pappaen min er borte. Pappa som jeg var så glad i. Som var den snilleste pappaen jeg kunne hatt.

Hvem skal tro på meg nå. Hvem skal være der. Hvem skal hisse seg opp over FRP med meg og le av Siv Jensen. Hvem skal være enig med meg når alle andre snakker mot meg i familieselskaper. Hvem skal si at jeg må skrive når jeg er trist og bare vil gi slipp på alt. Hvem skal ordne opp når jeg har vært dum igjen. Hvem skal holde meg i hånda hos tannlegen. Hvem skal være stolt av meg. Hvem skal forsikre meg om at også jeg kan få det til.

Faen heller.

Ingen har lært meg hvordan man takler dette. Ikke en eneste film gjenspeiler livet eller døden slik det egentlig utspiller seg.

Jeg ble født for tidlig - 20. juni 1990. Siden har jeg kompensert for det ved å komme for seint til det meste her i livet.

Drammen er stedet jeg vokste opp med pokémonkort og klinkekuler, Super Mario og Nintendo 64, Spice Girls, The neverendig story og Den utrolige reisen. Jeg hadde en mamma, en pappa, to eldre brødre og ei søster. Jeg så på Friends som alle andre, sykla med henda på rattet i nedoverbakker og spiste smågodt på lørdager. Det var sånn det var.

Jeg brukte ungdomsskoleåra på å være overbevist om at verden hata meg. Kurt Cobain var mannen i mitt liv, og som alle andre femtenåringer med respekt for seg sjøl skulka jeg meg gjennom det hele. Jeg rømte til Oslo og rakk å droppe ut av videregående tre ganger før jeg innså at det bare ikke var noe for meg. Jeg flytta etterhvert til Lillehammer istedet: gikk skrivekunst ved Nansenskolen (2009/2010). Året etter kom jeg inn på forfatterstudiet ved høgskolen i Bø (2010/2011).

Jeg har likt å skrive så lenge jeg kan huske, og før jeg lærte meg det, da jeg ennå var ganske liten, likte jeg å juge. Jeg var fem, seks år og gikk rundt og fortalte folk om ting jeg hadde opplevd som ikke var sant. Jeg jugde om mennesker jeg hadde møtt, steder jeg hadde vært. Det bare rant ut av meg. Jeg kunne snakke i evigheter om disse tinga. Nå bare skriver jeg og er for det meste stille. Det er det eneste som gir mening.

Etter året i Bø flytta jeg til Oslo igjen. Her driver jeg dank. Jeg sitter på kafé og ser ut på menneskene, ser dem gå forbi i sitt eget tempo. De fleste har et slags blikk, eller kanskje det er et ansiktsuttrykk. Jeg veit ikke. Det er i alle fall noe ved dem som viser at de er på vei et sted, at det er noe de skal, noen som venter på dem. Jeg lurer ofte på om de ser det samme i meg, eller om jeg har mista det. At alle i denne byen skjønner at jeg går rundt her uten mål og mening.

Jeg liker å lese bøker, ligge på gulvet og høre på musikk, se filmer, drikke vin, klappe katter, lage vegetarmiddager for venner, crushe på Knut Jørgen Røed Ødegaard, Brian Cox, og alle andre som snakker med like stor entusiasme om solsystemet. Jeg liker bra folk, jeg liker å bli kjent med dere. Jeg liker Leonard Cohen, Johan Harstad, Patti Smith, Kent, Rolling Stones, Tor Ulven, og Six Feet Under. Stig Sæterbakken var og vil alltid være min største inspirasjon.

Jeg liker å ha noe og tro på. Men stort sett har jeg ikke det. Stort sett tror jeg ikke på noenting. Det er det som er min sterkeste/svakeste side.

Av en eller annen grunn huska jeg at jeg, for mange år sida, hadde lest et sted at en teskje med nøytronstjernestoff veier omtrent like mye som et digert fjell og hvis du tok en bit av stoffet og slapp den så ville den rase gjennom jorda like lett som en stein som faller gjennom luft. Den kom til å grave seg tvers gjennom kloden, fyke ut på andre sida og, på grunn av jordrotasjonen, ville den etter hvert gjennomhulle hele planeten. Og jeg huska at jeg leste at den samme krafta hviler i hvert atom, den skjuler seg i et vannglass, i hvert lille insekt, i regnet, i en spedbarnshånd, i lufta vi puster i. Det var en oppløftende tanke. Jeg ble høytidelig der jeg sto, andektig nesten. Nøytronstjernestoffet, tenkte jeg, burde lære oss å vise respekt for det ordinære.


- Fra boka "På ditt aller vakreste", av Rune Christiansen.

"Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv",

skrev Bjørneboe i Bestialitetens historie, og jeg var så ung da jeg leste de bøkene - jeg var som plastelina - så klar til å bli forma. Jeg skribla sitatet ned i matteboka før jeg lukka den, pakka sammen sakene midt i timen og gikk ut av klasserommet for å aldri komme tilbake dit mer.

Det er flere år siden og det er rart at tida kan gå så fort. Jeg ville lede mitt eget liv og det klarte jeg nok bedre enn jeg trodde. Jeg gjorde ingenting jeg ikke ville. Jeg utførte alt det jeg satt meg som mål å utføre. Jeg har tatt meg så mange friheter. Jeg har oppnådd kontroll i forsøk på å miste den, og jeg har kasta fra meg kontroll og sett den komme enda sterkere tilbake. Jeg har forsøkt å slippe meg fri. Fordi jeg innså at den eneste som kan forandre det jeg ikke liker i livet mitt, er meg sjøl.

Men nå har det gått så mange måneder, det er mars og det har vært mars så mange ganger. Sollyset slipper inn gjennom gardinene og er det sånn det skal fortsette. Årstid etter årstid. Skal det aldri bli noe mer enn dette?

Jeg veit ikke hvor alle dagene blir av. Jeg veit ikke hvor alle menneskene ble av. Jeg veit ikke hvorfor alt det jeg sa jeg skulle huske ble glemt eller hvorfor jeg ikke klarer å glemme det jeg ikke vil minnes. Jeg veit ikke om jeg noen gang blir lykkelig eller slutter å føle meg så ensom. Det sies at det er menneskelig å føle seg ensom, selv når man ikke er aleine. At glede bare er en illusjon. Forelskelse bare endorfiner. Når alt kommer til alt er vi bare hormoner. Jeg kan ikke stole på disse følelsene.

Og det er noe så tilforlatelig ekkelt ved alle frihetene jeg har tatt meg. Ved øyeblikksimpulsene, stemmen min som ikke lenger er min, selvstendigheten jeg har opparbeida meg, tankene jeg lokker fram før jeg sovner om kveldene og de jeg ikke tenker. Det er noe kvalmende ved alt.

Jeg skulle gjerne vært hu her igjen, uten alle inntrykkene, alle merkene folk har etterlatt seg i meg.

(jeg var egentlig ikke så slem, det var bare et litt uheldig bilde. eh.)

Hvis det er mulig å forelske seg i noen utelukkende på grunn av tekst og musikk, er jeg forelsket i Joakim Berg.

tryggheten var alltid et annet menneske, langt der borte, som knapt visste hvem jeg var, en person som sov når han var trøtt, stod opp om morgenen, spiste når han var sulten og gikk ut for å møte folk. distansen mellom oss var en boble av uvitenhet som aldri skulle sprekke.

Jeg tror det jeg prøver å forklare med de siste innleggene mine er at jeg ikke får til å skrive kortprosa lenger, og det irriterer meg. Før kunne jeg skrive flere tekster iløpet av en uke. Det var en fin følelse. Å fullføre, å bli ferdig, å avslutte for å kunne begynne på noe nytt. Nå setter jeg meg ned med et åpent word-dokument foran meg, og uansett hva jeg tenker eller ikke tenker, blir det jeg skriver deler av en lengre historie. Jeg har lyst til å skylde på Trude Marstein og Kyrre Andreassen som ødela meg med prosauker i Bø, men det ville vært for enkelt å klandre noen som bare inspirerte meg.

Det er to mennesker som ikke slipper taket i meg og de finnes ikke engang i virkeligheten. Jeg tror jeg ser dem av og til. På toget, eller ute på fortauet når jeg sitter inne i trikken. Men de er jo bare fiktive. De finnes kun i sitt eget univers og jeg hater dem for at jeg må streve så mye for å få tak i dem. De er der og de blokkerer alt annet jeg prøver å skrive, og likevel, LIKEVEL må jeg hale hver setning ut av livene deres. Jeg har lyst til å kaste dem i veggen, men jeg vet de bare kommer tilbake. . .

Se her, forresten. Min navnesøster blogger så fint og i dag oppdaget jeg at hun til og med har skrevet om meg. Synes det er verdt å skryte av.

Husker du Devendra Banhart? Vi stod helt bakerst i lokalet, like ved baren. Bedre lyd der, påstod du, og jeg orket ikke presse meg fram. Du prøvde å fortelle meg noe om onkelen din som tok lsd, om biler som kræsja og om kunstnere som gikk mot strømmen. Jeg lo og la ikke merke til alle menneskene som kom tettere og tettere innpå oss. Tonight we're gonna find our lovers. Han vridde av seg skjorta, slo med tamburinene, dansa rundt på scenen. Jeg var så glad. Var ikke du også glad? Publikum klappa, ei jente knuste et glass bak oss, leggene mine ble våte av øl, men jeg brydde meg ikke, jeg bare smilte, og jeg tror det var omtrent da du snudde deg mot meg, som om du skulle til å si noe, åpna munnen, men musikken var vel for høy, for du sa ingenting. Du holdt bare blikket mitt. Og du hadde et sånt uttrykk da. Det var noe i øynene dine, i ansiktet, ved hele deg. Noe du trakk tilbake.

Jeg har lurt så mye på hva du egentlig ville si den gangen.

jeg går med utstrakte armer igjen, snakker språk jeg ikke behersker, får deg til å le av historier jeg plukka opp fra bakken, viser alt uten å røpe det du egentlig vil se. og mens jeg famler fanger du blikket mitt, sier det er noe selvmotsigende ved måten jeg elsker menneskeheten, men ikke menneskene. noe horete over hvordan jeg lukker hjertet mitt inne