tenk metaforisk

"Dette blir, når jeg endelig får mannet meg opp til å begå det, hovedbegrunnelsen for mitt selvmord."

- Det fryktinngydende, Stig Sæterbakken.

Jeg våkna, som alltid litt for seint, sjekka mobilen og fant en sms jeg hadde fått tidlig om morgenen. Først reagerte jeg med vantro. Det kunne ikke være sant. Panikken tok overhånd, jeg fant mac-en, sjekka dagbladet og der stod det, med store, svarte bokstaver. Stig Sæterbakken er død.

Dette er noe jeg husker:

Spenninga i klasserommet. På forhånd hadde vi fått høre nærmest mytiske fortellinger om Stig Sæterbakken som lærer. Om nådeløse lesninger og skrivekunstelever som løp gråtende ut av klasserommet. Da han endelig kom, ligna han ikke på noen jeg hadde møtt før. Alt ved Stig Sæterbakken var annerledes, nytt og fascinerende. Så spennende han var. Måten han snakka på, den fine ordlegginga, ansiktet hans, håret, klærne, dressbuksa og skjortene, skjegget, cigarilloene, tingene han sa. Han hadde et eller annet ved seg, noe helt spesielt og ekte, en slags naturlig autoritet og dybde, som fikk meg til å følge med. I undervisninga var han åpen, både personlig og litterært. Litteraturen virka så personlig for ham, og han hadde dette mørke ved seg som overhodet ikke var hyklersk. Plutselig kunne han bryte ut i latter. Det virka ofte helt absurd, at denne mørkemannen var så munter, men det var fantastisk. Jeg tror alle forelska seg i Stig, både jentene og guttene. Det var uungåelig.

Han levde opp til ryktene. Han var streng. Han sa ting rett ut. Han var ikke redd. Han var ærlig, og en god leser. Han fikk oss til å se, til å forstå både våre egne og andres tekster. Tilbakemeldingene var grundige og gjennomtenkte, selv om han gjerne tok alt på strak arm.

Den siste dagen vi hadde ham som lærer på Nansenskolen, ba han meg bli med inn på rommet ved siden av. Han hadde lest gjennom et par tekster for meg. Jeg var så nervøs, var alltid nervøs når jeg snakka med Stig. Alt han sa gjorde inntrykk, det festa seg, og når han var i et rom, var det ingen andre enn ham der. Han la fram tekstene mine på bordet mellom oss og skjulte de med håndflatene. Deretter så han på meg med et blikk som var så alvorlig at jeg trodde jeg også kom til å bli en av disse desillusjonerte forfatterspirene som løp gråtende vekk fra ham. Det her, Eirin, det her er det beste jeg har lest iløpet av de ti årene jeg har jobbet her, sa han etter en lang pause.

Et år seinere fikk vi lov til å ønske oss en gjesteforeleser til forfatterstudiet i Bø. Jeg og Sabrina som begge hadde hatt Stig som lærer i Lillehammer og som visste hvilken stor inspirator han var, klarte å overtale de andre i klassen til å også ønske seg ham. Han underviste oss i en uke, og jeg kan vel trygt si at den ene uka med Stig var det mest inspirerende iløpet av hele året.

Jeg skriver dette lange innlegget fordi jeg ikke har noen annen måte å takke ham på. Jeg har ingen annen måte å vise hvor mye han har betydd for meg. Stig Sæterbakken har inspirert meg mer enn noe annet menneske. Han var den som trodde på meg. Jeg husker for eksempel en dag jeg kom for tidlig og overhørte hovedlæreren min diskutere med Stig inne på kontoret. De var uenige om noe jeg hadde skrevet. Hovedlæreren min mente at jeg burde skrive lengre prosa, ikke den vanskelige kortprosaen han ikke forstod noe av. Stig argumenterte imot og det hele endte med at han kom gående mot meg ut av kontoret og smalt med døra bak seg.

Han var den som sendte meg e-post noen måneder etter året i Lillehammer for å spørre om jeg fortsatt skrev. Du må skrive, aldri gi opp, stod det i e-posten. Han var den som tilbød seg å lese gjennom manuset mitt når det en gang blir ferdig, før jeg sender det inn til forlag. Han var den som tok oss med på brune puber for å drikke, som hadde med seg lass med bøker av favorittforfatterne sine. Han var den som fortalte om oppveksten sin, om mennesker han hadde møtt, om modige kunstnere og sjenerte folk, om et møte med Herta Müller, og om folk som hadde inspirert ham. Han fortalte om Salvador Dali, Peter Handke, Tor Ulven, Nick Cave og Louis-Ferdinand Céline. Han var en foreleser som delte av seg selv. Alt var personlig. Og det knuser hjertet mitt at jeg aldri kommer til å kunne sende ham det manuset, at jeg ikke kommer til å kunne skrive tekster og levere dem til ham, skrive fordi jeg ønsker å imponere Stig.

Sist jeg så ham var på Blå i høst, ikke så lenge før jul. Han ga meg en klem og spurte om jeg skrev noe for tida. Så sa han at nå var det slutt, nå kom det ikke flere bøker fra ham. Det var tomt, for første gang stille, og det skulle han nyte. Ikke kobla jeg det på den måten da. Jeg trodde han bare ville ta en pause fra skrivinga. Men i dag, i dag har jeg hørt de orda gjenta seg selv i hodet mitt, om og om igjen. Nå kommer det ikke flere bøker. Det er tomt.

Jeg tenkte ofte at Stig måtte være sånn kunstnere var før i tida. En sånn det ikke finnes så mange av i dag. Det gjør vondt å måtte innse at også han tilhører fortida nå. . .

På lørdag leser jeg noen halvdårlige tekster her. Hvis du vil høre, eller eventuelt redde meg fra sosialt selvmord, er det bare å dukke opp.

han ler fordi jeg ikke skjønner reglene / fordi jeg fortsetter å dytte ut mine egne brikker / stryker håndbaken over ansiktet / stenger latteren inne / bøyer seg over brettet og går forbi meg / inn i mål / jeg ler fordi det fremdeles er noe i blikket hans som er fremmed / stenger latteren inne / fordi jeg ikke kjenner til noe annet

jeg husker hvordan mora di ble sur, kjefta på oss
da du velta glasset med isbiter, sølte saft
utover papirduken
jeg kan ennå se for meg det røde
som trakk inn, fortsetter å trekke inn
i det hvite stoffet:
fargen som brer seg ut og tar plass

lik en svulst
eller en forelskelse

når de vokser inne i oss

Jeg har blitt så glad i sjarmen ved engangskameraer og avtalen som går ut på at man får et nytt tilbake for hver man leverer inn til fremkalling. Så her kan dere se noen bilder fra begynnelsen av januar. . .

Jeg og Mari på nyttårsaften.


Clement, Ingunn og en annen Clement på t-banen. Dette bildet gjør meg så glad.


Fest hos bohemen.


Fine Mariel og Mari i Oslos gater.


Katten Børre.

Unnveig er hipster.


Vibeke og Unnveig twitrer og drikker vin.


Clement, Mari og Jostein på nyttårsfest.

Jeg og Mari på nyttårsfest. Hurra.

Jeg prøvde å huske når jeg sist følte meg tilnærmet lykkelig, og kom fram til at det må ha vært på forfatterstudiet i Bø, da jeg ikke hadde noe særlig annet å tenke på enn at jeg skulle skrive. Det var fint. Derfor søker jeg på skriveskoler igjen nå, Skrivekunstakademiet og Litterær Gestaltning. Jeg har ikke noen tro på at jeg kommer inn, så ønsk meg gjerne lykke til!

"Før eller siden kommer vi alle til et punkt i livet hvor noe fryktinngydende går opp for oss, noe fryktinngydende vedrørende oss selv, vår person, vår vandel, hele vår fremferd i verden, ikke mindre fryktinngydende i lys av vår forutgående uvitenhet (om dette fryktinngydende), hvilket infiserer opplevelsen med en form for retrospektiv skam, hvis jeg kan bruke et sånt uttrykk. Som om et forheng trekkes fra. Som om et rulleblad rulles ut. Som om et speilbilde kommer farende mot en. Som om man plutselig ser seg selv, som en annen, fremfor seg. Og like plutselig skjønner hva det er for en narr man har vært, eller blitt oppfattet som, alle disse årene. Og i samme øyeblikk gjennomrystes av en grenseløs skamfølelse, akkurat som når man i drømme oppdager at man er naken nedentil. En skamfølelse som, selv om den vil være mer eller mindre fremtredende, aldri siden vil forlate en, såpass at man fra denne dag av, uansett hvor godt kledd man stiller til hvilken sammenkomst som helst man måtte ha innbilt seg det var om å gjøre å delta ved, ikke kommer utenom det faktum at man er naken nedentil."

- Fra boka Det fryktinngydende, av Stig Sæterbakken.

Jeg veit ikke hvor lenge jeg blir. Noen måneder, et år, to år til, kanskje bare fram til høsten. Hvis jeg får sjansen, om ingen ønsker å holde meg tilbake, reiser jeg gjerne videre. Det er det jeg gjør, det jeg alltid har gjort. Jeg tror det er det eneste jeg virkelig kan. Jeg går videre.

Oslo er annerledes enn første gang jeg bodde her. Første gang hadde jeg akkurat fyllt atten. Jeg husker ikke så mye av hva jeg tenkte eller hvem jeg kan ha vært for andre på den tida, men jeg gikk på steinerskolen, hadde røde dreads og trodde alt skulle være i orden når jeg ble tjueen. Jeg var atten år og hadde allerede droppa ut av videregående to ganger før Oslo By Steinerskole hvor jeg prøvde så godt jeg kunne, forsøkte så godt jeg kunne i eurytmi, i samfunnsfag, i bakgården, i gangene, i klasserommet, med de andre elevene, hjemme i studenthybelen ved Akerselva. Jeg var atten og satt i et tre og drakk vin til frokost. Heldigvis reiste jeg videre, heldigvis fikk jeg skrive, skrive meg gjennom to år og to andre byer, uten å tenke mer på regnestykker som ikke ville gå opp og friminutter som aldri kunne bli lange nok.

Denne gangen synes jeg Oslo viser seg fra en annen side. Men kanskje er det jeg som møter byen på en annen måte, med mer erfaring, kanskje har jeg blitt tryggere. Jeg veit ikke. Jeg har vært her siden august. Det føles allerede som et halvt liv siden (et liv hvor dagene har kommet dobbelt opp, som når man fremkaller film og det viser seg at alle bildene ligger oppå hverandre).

Det jeg liker ved Oslo er all historien som er gjemt blant alt det andre. Gamle bygninger, skulpturer, kirker, hus, hoteller, gater oppkalt etter mennesker som en gang gikk på denne brosteinen. Det må være mulig å finne et nytt liv i denne byen, tenker jeg. Det må være mulig å gå inn i en folkemengde og komme ut av den som en annen person.

Jeg er på vei hjem fra besøk hos noen venner, jeg går forbi Vår Frelsers Gravlund, forbi bussholderplassen hvor 37-bussen stopper og frakter folk ned til sentrum, jeg går ned Nordahl Bruns Gate. Snøen smelter og trekker gjennom skoa, men det gjør ikke noe, jeg har gått så mye, mista følelsen i tærne. Når jeg runder hjørnet får jeg øye på en mann som går tur med hunden sin. Det er den samme mannen og hunden jeg så utafor her i går og dagen før det. En svart puddel. De sier at eiere ligner hundene de skaffer seg. Eller er det omvendt? At hundene etterhvert begynner å ta etter eierne sine? At de får den samme gangen, det samme lynnet? Puddelen tripper så elegant bortover veien, berører nesten ikke snøen med potene. Mannen er lut i ryggen og drar den ene foten etter seg (noe som får meg til å lure på hva som har hendt i livet hans, hvilke hendelser som har satt preg på ham). Han møter blikket mitt akkurat i det jeg passerer og jeg lurer på hvor lenge det skal vare, hvor mange ganger vi skal gå forbi hverandre på denne måten og vite at vi aldri kommer til å bli noe annet enn dette.

Alt jeg vil er å legge meg ned, høre på Kent, lukke øynene, kanskje starte dette livet på nytt, et annet sted.

Neida. Joda. Jeg har bestemt meg for å følge mottoet til Stig Sæterbakken: "Jeg er med på alt, bortsett fra sadisme". Så hvis jeg klarer det, i tillegg til å overleve dette nye året, håper jeg at jeg vil befinne meg et helt annet sted til samme tid neste år.

Noe må jo gjøres.

2011 har ikke vært så bra for meg. Jeg kan vel si at det har vært det vondeste året hittil. Men det finnes personer som er en del av livet mitt, på samme måte som brikkene i et puslespill. Enkelte har vært på plass lenge. Andre har jeg måttet lete etter, eller de har dukket opp av seg selv. Uansett lurer jeg stadig på hvor de kom fra. Jeg er så takknemlig for at de gidder å bruke tid på meg, for at de holder meg ut, for at jeg får være en del av deres liv også. For jeg veit jo at jeg ikke er så enkel, jeg veit jeg er dårlig til å uttrykke meg på andre måter enn gjennom skrift, jeg veit jeg sikkert er tilbakestående.

På grunn av disse menneskene bør jeg ikke klage. Men livet består jo av mer. Livet mitt har i alle fall fått flere lag det siste året. Jeg husker jeg snakka med en uteligger en gang. Det er flere år siden. Det var vinter, februar eller noe, og så kaldt ute at det gjorde vondt å puste inn. Han fortalte om hvordan han forsøkte å holde varmen, la ut om hvor mange lag med klær han brukte. At det under boblejakka, var flere lag med gensere og skjorter. Det er mellomlagene som gir varme, sa han, og jeg mente å huske at moren min hadde sagt noe av det samme til meg da jeg var liten og protesterte mot å kle på meg så mye klær før jeg gikk til skolen. Disse menneskene jeg skriver om ovenfor, dem jeg kaller venner, de er mine mellomlag, mine pauser fra det som skjuler seg under. For jeg snakker ikke så mye om det, alt det kjipe som har hendt det siste året. Jeg har blitt så varsom. Det er vanskelig å se noen i øynene.

Her er noen tilfeldige bilder fra året som er forbi:

Hva har du lært iløpet av 2011?

Jeg har lært at når folk sier "det kan bare gå oppover nå", tar de feil.

Beste konsert?

Patti Smith på Norwegian Wood.

Hvilken musikk har du hørt mest på?

Ifølge last.fm: Rolling Stones, Tom Waits, Patti Smith, David Bowie, Bob Dylan, Jonas Alaska, Velvet Underground, Billie Holiday.

Hvilke bøker er de beste du har lest i år?

Gjennom Natten av Stig Sæterbakken, En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen, Forenkling av Geir Gulliksen, Perlebryggeriet av Jenny Hval, og Den fremmede av Albert Camus.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Bare Tyskland, tror jeg, hvis jeg ikke har glemt noe. Vil tilbake til Berlin iløpet av 2012.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Tro, håp og kjærlighet. Og selvdisiplin nok til å skrive ferdig et prosjekt.

Ble du forelsket i 2011?
Det skal mye til for at jeg forelsker meg. Men jeg ble hinsides betatt, da. Synes det teller litt, jeg.

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Mad Men, Game of Thrones, Californication, Grey's Anatomy.

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det har kommet mange nye personer inn i livet mitt de siste tolv månedene. De er bra alle sammen, og jeg håper de blir en stund.

Ønsker og planer for det nye året:

Jeg vil ikke gå i detaljer, og jeg tør ikke håpe på at det nye året skal bli bedre, selv om jeg selvfølgelig ønsker det. Folk sier jo ofte at ting blir bedre, men det er ikke sant. Det forandrer seg bare, blir annerledes. Det gjør det uansett. Så jeg har ingen nyttårsforsetter denne gangen. Ingen mål, ingen løfter jeg skal holde. Jeg vil bare overleve. Akkurat nå er det godt nok for meg. Og så skal jeg helst ikke si nei til noe, da. Med mindre det er sadisme. Det skjønte dere.

Jeg vil fortelle dere om en bok jeg leser: "Nede i himmelen" av Tove Nilsen.

Det er sikkert mange som har lest henne, hun har jo skrevet en del bøker, og jeg burde sikkert ha lest noe av henne tidligere jeg også. Jeg har jo hatt et par av bøkene hennes stående i hylla noen år. Bøker jeg har funnet billig på loppemarkeder eller i bruktbutikker og som jeg liksom bare ikke har prioritert å lese. Men så fant jeg denne og husket å ha lest flere bra anmeldelser av den. Fant den nederst i eska med ting som skulle kastes inne på lageret i bokhandelen jeg jobber som julehjelp hos. Noen av sidene hadde eselører, det så ut til å være sølt litt vann på de siste sidene, men ellers var den helt fin, og jeg var glad for å kunne ta den med hjem istedet for å se den bli kasta.

Anmelderne som har skrevet at Tove Nilsen skriver bra oppvekstskildringer har helt rett. Jeg falt fullstendig for alt ved denne boka. Den er så fint skrevet og det er så lenge siden jeg har oppdaget en sånn forfatter. En forfatter av typen som skriver sånn at jeg glemmer alt rundt meg. Den er så fint skrevet om hvordan to mennesker kan forsvinne, bli borte for hverandre. Fint skrevet om denne gutten, han flere av oss kanskje har hatt i livene våre, han vi vokste opp med, gikk på skole med, lekte med, kyssa med, ble ungdom sammen med. Han nabogutten, veit du. Han som alltid var der, inntil det en dag ikke lenger var sånn, og i ettertid har du aldri kunnet sette fingeren på når eller hvordan det forandra seg. Nede i himmelen handler om han, om henne, om oss. Og det spiller ingen rolle om handlingen er lagt til 60-tallet eller om det hadde vært på slutten av 90- eller 2000-tallet, for spørsmålene vi stiller til fortiden vil alltid være de samme for alle av oss. 

Nå har jeg bare noen få sider igjen og jeg gleder meg til å lese mer, håper jeg blir like glad i resten av forfatterskapet hennes.

Hva leser dere for tiden? Vil dere anbefale meg en bok?

en sky som oppløses, vinden som river et tre overende, et av de sorte hullene i universet som ingen forskere klarer å finne skikkelig ut av, tidevannet når det stiger inn over land, den susende lyden av havet fanget i en konkylie. kunne jeg ikke vært det du synes du ser i horisonten, langt der borte, men som seinere, når du kommer nærme nok, viser seg å være noe annet? knirkingen fra huskestativet på lekeplassen du vokste opp ved, blitzen som får deg til å lukke øynene i refleks, kastanjen du plukket opp fra brosteinen og samlet på som liten. eller bare et øyeblikk i livet til et menneske jeg aldri har møtt.

 ---

i denne videoen ser dere han som alltid vil være min store forelskelse.

Vi tror vi lytter til hverandre, men egentlig snakker du bare forbi meg, akkurat som jeg snakker forbi deg. Jeg skjønner at man aldri kan forstå et annet menneske. Ingenting du sier eller gjør kan få meg til å virkelig se deg, slik du er, og jeg er bare selvopptatt i mine ønsker om å ikke bli misoppfattet.

du bare vikla deg inn i dagene mine, tankene, innboksen på mobilen, og det er vanskelig å ikke lure på hvor det gikk feil, når vi begynte å rakne, øyeblikket jeg sa eller gjorde det som fikk deg til å trekke tilbake, se deg om etter andre jenter å finne ut av. kanskje er du som et av disse klesplaggene mormor pleide å strikke da hun levde. det var alltid en maske som løsna i dem, oftest i kantene eller helt nederst i sømmene. jeg holdt det for meg selv, prøvde å ikke pilke for mye, sa ingenting, for jeg ville ikke skuffe noen. men den løse masken hang seg alltid fast og plutselig var flere centimeter revet av. det er sånn du er. du rakkes opp, blir mindre og mindre, utsletter deg selv fra framtida mi, og når det nye året kommer er du bare et blad som blåste forbi eller en tom pose vinden ga liv til i noen få sekunder. . .

Det er så rart. Jeg tror jeg tenker det veldig ofte, uten å egentlig legge merke til det: "Det er så rart". Som et slags mantra. Det er så rart. Hvordan jeg aldri hadde trodd at det skulle bli sånn som dette, hvordan jeg for noen år siden ikke ville klart å forestille meg en brøkdel av det livet mitt består av i dag. Det er så rart. Jeg veit ikke hvordan jeg havna her. Fra to år med konsentrert skriving, først i Lillehammer, deretter i Bø. Fra to år med selvdisiplin, isolasjon og ikke ønske om noe annet enn å stenge meg inne, skrive, lese, skrive. Jeg kunne ikke tenke en tanke ut før hendene mine skrev den ned på papiret. Fra Lillehammer, til Bø, til Oslo. Oslo som alltid sluker meg hel. Oslo som aldri gir meg noen plass, men slipper meg fri i mylderet. Eller er det omvendt? Er det jeg som sluker Oslo? Jeg som prøver å gripe rundt alt dette stedet har å by på?

Jeg tror det er Oslo som holder rundt meg, egentlig, tvinner tomlene sine rundt meg i kjedsomhet, kaster meg ut i selvdestruktivitet og livslyst. Kan det kombineres? Kan to så vidt forskjellige begreper bety det samme? Må det være selvdestruktivitet vs livslyst? Aldri har jeg følt meg så rastløs. Som om jeg ikke kan få nok, slutte å kaste meg ut i seine kvelder på byen med litt for mye hvitvin, spontankonserter, impulsforelskelser og en håpløs betatthet av langhåra bartendere.

Jeg forsvarer det med at jeg, som alltid har valgt det ensomme for ensomhetens skyld, jeg som har valgt å holde meg inne, helst i små rom uten forstyrrelser, kun for å skrive. At jeg, nettopp på grunn av hvordan jeg tidligere har levd, kan rettferdiggjøre denne selvdestruktiviteten med at jeg kanskje trenger akkurat det nå. Å være med mennesker som gjør meg glad, å le med venner, å tiltrekke meg de gale menneskene, å ikke skrive like mye eller like dedikert som før. Fordi jeg trenger litt kjøtt på beina før jeg kan la ordene gnage det av meg igjen. Fordi jeg aldri har funnet meg selv andre steder enn på bunnen.

dette livet begynner å bli litt for ugjenkjennelig for meg.

hør her. det er det jeg vil si. hør her. og når jeg sier det kan jeg se i ansiktet ditt at du fortsatt bare er et blankt ark som venter på å bli klusset til, venter på at jeg skal søle med blekk, skrive noe med store bokstaver, et eller annet som tar plass, så du fylles av noe mer enn deg selv. hør her... men også jeg venter, lytter etter det neste jeg kommer til å si, uten å finne ordene.

Jeg har alltid hatt et talent for å miste ting: minibankkort, øredobber, kontaktlinser, fotografier, engangskameraer, romaner, dagbøker, venner, forelskelser, inspirasjon, engasjement, selvtillit, penger, luer, votter, sykler. Og nøkler, jeg mister alltid nøklene mine - det er et under at jeg kommer meg inn noe sted. Jeg veit ikke hvor den kommer fra, denne egenskapen, om den kan kalles det. Enda mindre veit jeg hvor det jeg stadig mister blir av. Seinest i går mista jeg en av notatbøkene mine på toget. Jeg hadde den et øyeblikk, i det neste var den borte. Kan hende sitter det noen og leser i den akkurat nå. I så fall har de kanskje oppnådd mer innsikt i livet mitt enn det jeg selv har...

Noe av det jeg hadde skrevet ned i den boka, var et sitat fra noe jeg leste et sted: Jacques Roubaud skriver at hans kones armbåndsur fortsatte å tikke i lang tid etter at hun var død.

Jeg veit ikke hvorfor jeg tenker på akkurat dette, hvorfor jeg ikke glemmer det, slik man glemmer det meste man leser. Det må være fordi det er så konkret. Om du ber meg tenke på et armbåndsur som tikker, kan jeg lett forestille meg det, høre lyden, den uforanderlige lyden av tid som forsvinner.

Og det må være nøyaktig det jeg oftest mister; tid. Det er så mye jeg skulle ha gjort, så mange mennesker jeg gjerne vil møte, bli kjent med. Istedet er jeg som en paralysert. Jeg kan bare observere. Er det det som er forbannelsen min, kanskje (for alle mennesker har en forbannelse)? At jeg alltid skal være denne observatøren, som skriver notater, noterer på sidelinjen av mitt eget liv.

I love people. Everybody. I love them, I think, as a stamp collector loves his collection. Every story, every incident, every bit of conversation is raw material for me. My love's not impersonal yet not wholly subjective either. I would like to be everyone, a cripple, a dying man, a whore, and then come back to write about my thoughts, my emotions, as that person.

- Sylvia Plath

That is part of the beauty of literature. You discover that your longings are universal longings, that you're not lonely and isolated from anyone. You belong.

- F. Scott Fitzgerald

Å ta toget, finne en ledig plass ved vinduet, sitte der og se ut, følge med på landskapet jeg passerer, beige åkrer og oransje løv. Lyden fra høyttaleren som annonserer det neste stoppet. Gå av der, uten koffert, uten bagasje, ingen ettertanke, bare meg selv og det jeg forlater. Bli en annen. Idet føttene mine treffer perrongen; glemme navnet mitt, hvor jeg kommer fra, hvorfor jeg er her. Et øyeblikk forvirra, som når man våkner seint på ettermiddagen og ikke kjenner igjen sitt eget rom. Født på ny. Inntil nye tanker dukker opp, naturlig, slik følelser alltid vokser frem i en. Begynne å huske ting jeg aldri har opplevd: lekestativet i hagen der jeg vokste opp, ei søster, konkylien jeg la mot øret og hørte havet bruse i, nabogutten som kyssa meg i niende, sneglen jeg tråkka på den sommeren det regna så mye, kvalmen. Den stadig vedvarende kvalmen. Og faren min. Pappa når han bærer den siste pappesken med tingene sine ut i bilen, blikket hans når han oppdager at jeg følger med fra loftsvinduet. Kartongene med melk i kjøleskapet som snart går ut på dato (liksom jeg ville drukket melk i dette andre livet).

dere er alle så tvetydige og jeg veit ikke hvordan jeg skal tolke smilene deres, blikkene deres, måten dere holder ordene tilbake, den ørlille forandringen i ansiktene i det nanosekundet dere legger merke til meg i rommet. jeg tenker på alt jeg ikke visste for noen år siden, vil tilbake til dagene jeg bare var redd, hoppa strikk i skolegården og gjemte meg for mobberne, tilbake til naive ettermiddager framfor tv-skjermen, friends i reprise, lørdagsgodt og knirkingen fra fjærene i trampolina. tilbake til en dag før alt dette. før meg selv. krype inn i ikke-tilværelsen jeg kom fra, leve lykkelig uvitende om alt jeg ennå ikke har klart å oppnå, menneskene jeg har sett miste interessen og dra. jeg vil ta tilbake alle sjansene jeg lot glippe, redde disse drømmene som knuser under skoa mine som tomme sneglehus.

kom og fortell meg noe sant. kom og si det du alltid holder tilbake.

jeg vil være hu andre dama
hu du tenker på når du går hjem
appelsinpiken
som mister alt på t-banen
og blir lagt merke til
henne vil jeg være
edith piaf
når hun lærer å ikke snakke gatefransk
edie sedgwick
i dylan's leopard-skin pill-box hat 
jeg vil være
b-sida på den første singelen til et band
som bare du og kompisene dine veit om

Og jo, hei. Jeg ble månedens trafo-talent igjen. Denne gangen var det Ingrid Storholmen som kåra meg til det (og at det var akkurat henne synes jeg er ganske kult)! Se her, så mye fint hun skrev. Det er så fint når sånt skjer akkurat når jeg hadde mista all tro på meg selv.

Dette var teksten:

Jeg husker hvordan du pleide å smile, at du var mer sjenert enn meg, men at du drakk medbragt hjemmebrent, ble full og krøyp på gulvet. Du lo høyt da jeg sa at sånne som oss måtte holde sammen. Men vi gjorde ikke det. Holdt ikke sammen, og nå veit jeg ikke lenger hvem du er. Kanskje er du ikke redd nå. Kanskje føler du deg trygg, har funnet noen som får deg til å slappe av, være edru på fredagskveldene, stå tidlig opp om morgenen. Det er mulig du ikke tenker på det livet vi levde, disse minnene jeg har prøvd å ta vare på.

Men jeg minnes av og til det vi snakka om; at alt kollapser, raser sammen som legoklosser en uvitende unge har sitta og bygd høye slott av. At jeg ikke kommer til å legge merke til det før jeg våkner, som alltid litt for seint, går barbeint over gulvet og tråkker på en av dem.

Jeg tenker at du er litt som kritt når det smuldrer etter å ha ligga for lenge ute i regnet. Jeg husker det, morgenene jeg bare ville ut i gatene og tegne, og så gikk det ikke. Nå vil jeg tegne igjen, men det går ikke, det bare går ikke.

--

Meg, Kolbjørn og Kristine. Vi danna et band; Tuberkolose.

Jeg er så vanskelig, jeg skjønner det. Men det er ikke meninga. Det er mer som om jeg befinner meg inne i en boble ingen andre slipper inn i. Og det er ikke min skyld, det var ikke jeg som gikk inn i den.

Vi møtes på trikken. Du har et arr like over det ene øyenbrynet og jeg sier at du ligner litt på Harry Potter. Veit ikke hvorfor jeg sier det, bare gjør det, og et øyeblikk er jeg redd du skal bli sur. Men du løfter blikket og ser på meg, smiler skeivt og det er da jeg tenker at du er som meg: Vi ville vært bra sammen, du og jeg. Vi kunne vokst inn i hverandres liv, forbi hemmeligheter og privatliv og mens årene gikk oss forbi; innsett at det er vi som er det gamle paret som mater duer i parken om våren, vi som spiser kokt torsk med purre og poteter på torsdager og som hviler om ettermiddagene. Vi skulle gjort hverandre så trygge. Trikken svinger og du trekker det brune skjerfet opp til haka. Jeg kan se at du er nervøs du også, så jeg smiler tilbake, har lyst til å si at jeg aldri har visst hvor jeg skal gjøre av hendene mine, men rekker det ikke før du rister på hodet og sier du skal av, går ut døra og forsvinner et stykke nede i Bogstadveien.

Fingermerkene på analoge fotografier. Jeg husker at foreldra mine pleide å klage fordi jeg skitna til fotoalbumene, skulle jo alltid ta hvert eneste bilde ut av plastmappa, studere dem nærmere. Som om jeg allerede da fantaserte om måter å flykte fra virkeligheten på.

"(...) and I shambled after as usual as I've been doing all my life after people that interest me, because the only people that interest me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, desirous of everything at the same time, the ones that never yawn or say a commonplace thing.. but burn, burn, burn like roman candles across the night." - Jack Kerouac, On the road.

Kanskje fordi jeg også er sånn at jeg tar meg selv i å slippe alt for de menneskene, for dem som utfyller seg selv på en måte jeg aldri vil være i stand til. De som gjør at jeg forholder meg stille, får meg til å glemme alt jeg er. Dere jeg bare vil observere, være rundt, som jeg ikke tør nærme meg, bare skrive om og kanskje aldri se igjen.

vi skulle vært blodkar som ryker i hverandres øyne. synkronsvømmere ute av takt og hjerter som sakte slutter å slå. vi skulle drukket saft fra gjennomsiktige og bløte plastflasker, kjent hjelmen stramme under haka og syklet i nedoverbakker. vi skulle tryna i den skråningen vi var så sikre på og hylt med hendene fulle av skrubbsår. som astronauter fanget på land; alltid tiltrukket tyngdekrafta, aldri bevisst vår egen vekt

Det føles som om jeg har gått i feil retning litt for lenge. Jeg veit ikke lenger hvor jeg er.

Følelsen av å ikke skape noe. Leve uten å gi noe tilbake. Puste uten å egentlig puste. Jeg skriver så dårlig (og lite) for tida at jeg har lyst til å rive meg selv i biter.